Han har «gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten», 2. Pet. 1:4
En tilsynelatende begrenset (nesten uskyldig) teologisk definisjon kan føre til at en rekke bibelske sannheter i tur og orden blir forfalsket. Forklaringen på fenomenet er ganske enkel. En forståelse eller tenkeprosess bygger alltid på visse premisser, også kalt mentale rammebetingelser eller forutsetninger. Skal vi endre vår forståelse av noe, må vi alltid først endre premissene eller rammene som tillater at denne endringen kan finne sted.
Ordet premiss kommer fra et latinsk ord som betyr «å plassere foran eller først» altså «forutsette» (sette forut). Ideologiske premisser eller forutsetninger fungerer som grunnmuren på et hus. Hvis fundamentet er skjevt, vil hele huset bli skjevt. Hvis på samme måte forutsetningen, begrunnelsen eller vilkåret vi bygger et ideologisk konsept eller resonnement på er riktig, vil konklusjonene vi trekker også kunne bli riktige. Hvis premisset er galt, kan du ikke unngå at alle konklusjonene som avledes av premisset også bli uriktige.
Hva er synd?
Din definisjon av synd representerer et slikt grunnleggende premiss som bærer enorme konsekvenser hva angår en rekke teologiske konklusjoner. Både (1) Din forståelse av den natur Jesus tok da han ble menneske. (2) Hvordan en synder blir rettferdiggjort. (3) Om du tror at det går an for oss mennesker ved Guds iboende kraft å vinne seier over synd. (4) Og den muligheten du har for å kunne lyde Guds lov, er alle styrt av hva du mener om grunnpremisset, nemlig syndens definisjon.
Hvis ditt premiss er at du er en aktiv og skyldig synder fordi du er født med en fallen og syndig natur, da har du samtidig låst din oppfatning om alle de andre teologiske vurderingene nevnt ovenfor. Hva slags natur måtte Guds Sønn da ta som menneske? Hvis du bygger på premisset at vår falne natur automatisk gjør oss til syndere, har du selvfølgelig ingen annen mulighet enn å tro at Jesus tok Adams ufalne natur. Hvis ikke ville han jo vært en synder, og Bibelen er meget klar på at Jesus aldri begikk synd. Han sa: «Hvem av dere kan overbevise meg om synd?», Joh. 8:46. «Han som ikke gjorde synd», skriver Peter i 1. Pet. 2:22. Og Paulus skriver; «Han som ikke visste av synd…» 2. Kor. 5:21.
Hvis vi fortsetter å bygge videre på det samme premisset om hva synd er, kan vi stille spørsmålet: Hvordan blir et menneske med en fallen og syndig natur rettferdiggjort? Svaret er gitt og du har ingen mulighet til alternativer. Du er en synder på grunn av din falne og syndige natur og den har du til odel og eie så lenge du er her nede. Da kan altså ikke Gud gjøre noe med deg, bare for deg. Du kan kun tilregnes Jesu rettferdighet. Alle som bygger på nevnte premiss om hva synd er, er nødt til å tro at «Forinsic» rettferdighet (en juridisk rettferdighet hvor Gud erklærer at vi er noe vi egentlig ikke er), er alt Herren kan tilby oss.
Når du da leser: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han: (1) tilgir oss syndene, (2) og renser oss fra all urettferdighet», 1. Joh. 1:9, må du kun nøye deg med første del av dette løftet. Når du likeledes leser i Romerbrevet at synden ikke lenger skal herske i våre liv, Rom 6:12. At syndelegemet skal tilintetgjøres, vers 6. At vi ikke lenger behøver å være slaver under synden, vers 6. Og at vi ikke behøver å skylde den falne naturen noe, så vi skulle leve etter den, Rom. 8:12, må du bare riste på hodet og hevde at enten er løftene fiktive, i beste fall symbolske, eller så er versene galt oversatt. Det kan ikke fungere i praksis, og konklusjonen du trekker er helt logisk, selv om den er feil. Det er ditt premiss om hva synd er som styrer din tenkning.
Du kan simpelt hen ikke tro at det er mulig å seire over synd, hvis vi fremdeles forholder oss til det samme premisset. Du kan selvfølelig ikke seire, når det som er din personlige synd, som gjør deg skyldig overfor din Gud, samtidig er din falne natur, som verken du eller Gud kan temme. Du kan heller ikke unngå å komme til den konklusjon at du faktisk ikke behøver å seire over synd, når den er integrert i den person du er og den natur du har som du ikke kan unngå å styres av. Gud kan ikke forvente noe som er fullstendig umulig.
Kan du lyde Guds hellige lov hvis du bygger din teologi på det samme premisset? Nei, du har ingen mulighet til det. «Hver den som gjør synd bryter (også) loven, og synd er lovbrudd» 1. Joh. 3:4. Du gjør ikke synd ut fra premisset denne tankerekken bygger på, du er synd og du må synde hver time og hver dag så lenge du lever. Synd er i hvert åndedrag. Du er en aktiv synder ved å eksistere.
Bibelen lærer ikke at du er født skyldig og syndig, barnedåpen er derfor helt unødvendig.
Men det viktige budskapet er at premisset som alt er skissert, er galt. Bibelen lærer ikke arvesynd, som i praksis betyr arvet syndeskyld. Du er ikke en skyldig synder på grunn av din natur. Dette er katolsk og ubibelsk lære. Å forstå det representerer en vital og ufravikelig del av frelsesbudskapet i det evige evangelium. Har vi ikke forstått det, har vi heller ikke et evig evangelium å forkynne som alternativ til det falske frelsesbudskapet som nå lyder fra omtrent hver eneste talerstol i omtrent alle kirker og bedehus.
Din arvede syndige natur gjør at du har en dragning mot synd og en naturlig tilbøyelighet til å falle når du fristes, Rom. 7:14.15. Alene i deg selv er du sjanseløs, vers 18. Samtidig har Gud gitt deg en fri vilje, slik at du kan velge hvem du vil tjene, og om djevelen eller Kristus skal være Herre i ditt liv, Josv.24:14-15. Da kan du velge å be Kristus bo i deg ved sin Ånd, Joh. 14:23. 15:4. Kol. 1:27, slik at du ikke behøver å gi etter for fristelser til synd, Jak. 1:12. Heb. 2:18, og da blir synd likevel et valg, selv om du ikke i deg selv (i egen kraft) har noen styrke til ikke å synde.
Da kunne også Jesus bli oss lik og ta Adams falne og syndige natur da han ble menneske, nøyaktig slik Bibelen lærer, Heb. 2:14.16. Fordi hans Far kunne leve i ham ved sin Ånd og gi ham kraft til å motstå alle fristelser til synd, Joh. 14:10. 17:21. Ved å ta vår natur kunne han være vårt eksempel, 1. Pet. 2:21 og vise oss hvordan han kan leve i oss som hans Far levde i ham, Joh. 14:11, slik at vi heller ikke behøver å måtte falle når vi fristes. Fristelsen til synd gjør deg ikke til en synder. Det blir du når du gir etter for fristelsen, fordi Ånden til Jesus ikke er Herre inni deg.
Hvordan blir du da rettferdiggjort? Da kan Gud tilby deg en rettferdighet som både tilregnes deg og som meddeles deg for seier i dag. Han kan gjøre noe både for deg og med deg. Tilregnet rettferdighet som dekker all den synd du har begått, når du oppriktig angrer og bekjenner den, og meddelt rettferdighet ved at han bor i ditt sinn med sin Ånd, slik at din karakter endres. Den meddelte rettferdigheten vil forandre din mentalitet slik at Jesu karaktertrekk kommer til syne i deg og du blir både rettferdiggjort og helliggjort her på jorden mens du har en fallen og syndig natur. Bibelens betingelse er at du vedvarende er overgitt til Ham slik at han kan være Herre i ditt liv.
Da kan du også vinne seier over fristelse til synd, fordi Jesus gjentar sin seier over fristelse i deg. Og du kan lyde Guds hellige lov, siden det er Jesus i deg, ved sin Ånd, som gjør det mulig.
Kan du se hvorfor Jesus er vårt eksempel, han som ikke gjorde synd og det var ikke svik i hans munn? «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv», sa Jesus, Joh. 5:30. «Og av meg selv gjør jeg intet», Joh. 8:28. «For jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si», Joh. 12:49. «De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger», Joh. 14:10.
Da blir dette oppskriften og hemmeligheten for oss med en fallen natur. «Jeg er i min Far, og dere i meg, og jeg i dere», Joh. 14:20. «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi (min Far og jeg) skal komme til ham og ta bolig hos ham», vers 23. «Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbart for hans hellige…. Denne hemmelighet er… Kristus i dere, håpet om herlighet (frelse).», Kol. 1:26.27.
Appell.
Har du oppdaget evangeliets hemmelighet? Har du erfart at løftene og kraften i det evige evangelium kan gjøre deg til et annet menneske, slik at syndige vaner kan kues når Ånden til Sønnen og Faderen er Herre i ditt liv?
Er det dette livgivende evangeliet, om en frelse fra synd, som forkynnes fra talerstolen i din menighet? Er det disse fantastiske løftene som skaper glede i de bibelgruppen du er med i? Er det dette dyptgripende frelsesbudskapet du lengter etter å dele med dine medmennesker? Er det erfaringer om Guds kraft til seier, som gjør at medlemmer i din menighet står i kø for å vitne om Guds inngripen, når dere regelmessig gis mulighet til å fortelle hva Gud har gjort?
Hvis din menighet ikke preges av evangeliets hemmelighet, og forkynnelsen heller ikke fokuserer på det ekte evangeliets kraft til å gjøre mennesker nye, hva har du tenkt å gjøre med det?
