Jødene ventet på Messias, men de var uforberedt og klarte ikke å identifisere han, siden de hadde laget seg flere ubibelske ideer om hva som skulle finne sted når han kom. Kan det samme skje med kristne i vår tid, som har konstruert meninger om Jesu annet komme? Skal det opprettes et tusenårsrike med fred når han kommer? Eller er nettopp det en forførende lære som har oppstått fordi vi glemmer å granske skriftene, og derfor risikerer å gjenta jødens feilgrep?
Bibelen forteller at når Jesus kommer igjen, vil de døde frelste bli reist fra gravene og gjenskapt, og sammen med de levende frelste blir de tatt til himmelen, 1.Tessalonikerbrev 4:15-17 og 1. brev til Korinterne, 15:52. Alle de døde ufrelste blir i gravene og alle de levende ufrelst blir ødelagt ved Hans komme. Det betyr at jorden er helt folketom etter Jesu gjenkomst. Det er ingen levende mennesker igjen.
De som ble ‘latt tilbake’ og ikke lot seg frelse på både Noas og Sodomas tid, døde av flommen og ilden. På nøyaktig samme måte, sier Jesus i Lukas kapittel 17, vil også de ufrelste ved Jesu annet komme, bli ødelagte. Fem ganger i dette kapitlet forteller Jesus at alle de ufrelste omkommer ved hans gjenkomst. Det er også budskapet i Åpenbaringsboken 6:6, hvor de ufrelste, når de ser at Jesus kommer igjen, roper til fjell og klipper: ‘Fall over oss og skjul oss’. De vet at nå er deres liv slutt. I Matteus 24:30, sier Jesus at de ufrelste ‘bryter ut i klagerop’ når Kristus kommer, de forstår at de vil bli utslettet.
Hvordan ser jorden ut i disse 1000 år?
Det er den samme hendelsen som omtales i Jeremia 4:23: ‘Jeg så at jorden var øde og tom’. I vers 25 gjentar profeten hva Gud viste han: ‘Det er ikke noe menneske mer’. I vers 26 bekrefter han at det han ble vist, var fra ‘Herrens dag’ og at alle byer er brutt ned, og fra Jesaja 24:3-6, at: ‘Jorden skal tømmes, fordi menneskene har krenket lovene, overtrådt budet og brutt den evige pakt’. Jesus kommer med flammende ild for dem som valgte ulydighet og opposisjon mot Guds prinsipper, 2. Tess. 1:8.
Satan bindes
skapte liv på den
Bibelen lærer ikke opprettelsen av et tusenårsrike, men forteller i Åpenbaringsboken kap. 12, om en tidsperiode på tusen år, som begynner når Jesus kommer og etterlater jorden folketom. Satan bindes av denne omstendigheten, siden det ikke er noen igjen på jorden å friste til synd. I dette kapitlet fortelle Johannes: ‘Jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var slutt. Deretter skal han slippes løs en kort tid’.
Siden Satan ble fratatt muligheten til å forføre, etter Jesu annet komme, fordi det ikke var noen igjen å friste, må det naturlig nok komme levende mennesker på jorden igjen, etter de tusen årene, slik at han kan fortsette å forføre, selv om det bare skal vare, som Bibelen sier, ‘en kort tid’. Ordet ‘avgrunnen’ som Satan ble kastet i, er ordet ‘abyssos’, og er det samme ordet som brukes i 1. Mosebok 1:2, hvor en folketom jord beskrives før Gud skapte liv på den, og det står at den var ‘øde og tom’. Menneskene som ble levende igjen etter de tusen årene, som Satan altså kan fortsette å forføre, er naturlig nok ikke de frelste, for de ble tatt med til himmelen ved Jesu gjenkomst».
Kongemakt og dom
Siste del av dette dramaet i Åpenbaringsboken, i kapittel 12 og vers 4, beskriver en domscene hvor alle de frelste sies å bli gitt ‘rett til å dømme’ (‘krima’ på grunnteksten), og videre at de skal ‘herske’ med Kristus i tusen år. Ordet herske er ‘ebasilevsan’ på grunnteksten, og betyr bare ‘å ha kongemakt’ (sammen med Kristus). Dette finner altså sted i himmelen hvor de frelste er. I vers 6 står det at de frelste i himmelen skal ‘regjere’ (med Kristus) og ordet på grunnteksten er det samme som i vers 4, (å ha kongemakt). I gammel tid var det kongen som dømte, i vår tid er kongemakt og domstolenes gjerning adskilt. Vi vet at denne dommen selvfølgelig ikke er over dem Jesus tok med seg til himmelen, da han kom igjen, for de er allerede frikjente og frelste. Det må omtale en granskende, vurderende eller oppklarende rettsak, hvor alt som fant sted i livene til de som ikke valgte å la seg frelse, blir gjort synlig».
Rettferdighet er tema Etter at Satan får avsluttet sin tusen års påtvungne passivitet, ved at de ufrelste blir reist opp fra gravene, står det i vers 8, at han forfører dem. Nå har han igjen fått mennesker å påvirke og friste. De eneste menneskene på kloden som er døde på dette tidspunkt, er de fortapte. Det er derfor livene til alle de døde ufrelste, som blir åpenbart og undersøkt i løpet av denne lange tidsperioden på tusen år. Da ser vi hvor ubibelsk det blir å hevde at de frelste hersker og regjerer her på jorden sammen med Kristus i de tusen årene, når det er i himmelen dette finner sted. Jorden er øde og tom i løpet av de tusen årene, bare djevelen og hans falne engler er der.
En undersøkende rettsak.
I løpet av disse tusen årene, skal de frelste være med til å se og forstå at de mange som ikke ble frelst, selv valgte sin skjebne, når de med den kunnskap og de anledninger Gud hadde gitt dem, valgte å stå Gud imot. Herren vet godt hvem som kunne frelses, og hvem som ikke tillot Jesus gjøre dem rede for en evighet i Guds nærhet. I løpet av disse tusen årene, skal derfor alle de frelste også få vite det Gud hele tiden hadde kjennskap til. Hvis kosmos i all evighet skal være vaksinert mot synd, må nemlig innsyn, forståelse og kunnskap, samt tillit og respekt for Guds beslutninger, eies av alle de frelste.
Kanskje Gud, på en mirakuløs måte, vil åpenbare individuelt for de fortapte, hvorfor deres skjebne måtte bli slik? Hvorfor skulle han ellers reise dem opp, for at de skal få høre dommen over sine liv, og etterpå bli tilintetgjort? Gud har i løpet av de tusen årene svart på alle tenkelige spørsmål fra de frelste, om alle mennesker som ikke ble reist opp ved Jesu annet komme, fra hver familie, i alle land, i alle generasjoner, fra Adam og Evas tid til gjenkomsten. Nå vil han til slutt også vise alle de som valgte fortapelse, at hans dommer er sanne og rettferdige.”
Guds rettferdighet stadfestet.
Er det denne hendelsen, med fullkomment innsyn og endelig oppgjør, Bibelen beskriver i brevet til Filipperne 2:10.11? Der står det at i Jesu navn skal hvert kne til slutt bøye seg, og det gjelder absolutt alle. Både de som ble tatt til himmelen ved Jesu gjenkomst og de fortapte som lå døde under jorden, men nå er blitt levende igjen. Hver tunge skal til slutt måtte bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. I Romerbrevet 14:11, står nesten det samme: ‘Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud’. Det betyr ikke at alle til slutt vil bli frelst, som noen velger å tro, men at alle skal måtte innse og bekjenne at Gud er rettferdig i alt han har gjort.
Synden blir for alltid borte?
Da oppfylles det som omtales i vers 9 i Åpenbaringen kapittel 20, hvor det fortelles at: ‘Ild fra himmelen faller ned og fortærer dem. I vers 14 kalles denne utslettelsen for ‘den annen død’, og det må representere den endelige og evige fortapelsen. Da er synden, syndere og syndens kilde og opphavsmann for alltid borte. Den lovløse og alle som fulgte han i opprøret mot Guds system og Guds evige lov, er døde. Da skaper Gud en ny jord for alle de frelste.
JB
