Tjenende mektige engler fra Gud

Denne hendelsen fant sted like etter at Kongo ble selvstendig. De nye makthaverne i Kongo var kommunistvennlige, og den rikeste delen av Kongo, Katanga, brøt seg løs. I denne tiden var det mye kaos og stammekriger i hele Kongo og FN ble satt inn. Denne striden, som også FN ble involvert i, er det skrevet mye om i ettertid.

Av Leonard Robinson

Boken «Engler over Elisabethville» av Robert Pierson, begynner sin historie med denne teksten fra boken «My life today», side 367. «Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars ansikt,» Matt. 18:10.

protective angel«Først når vi ser Guds forsyn i lys av evigheten, vil vi forstå i hvor stor grad hans engler har grepet inn og beskyttet oss. Himmelske vesener har tatt aktivt del i menneskenes liv og virke. De har kledd seg i klær som strålte som lynet. De har kommet som mennesker, kledt som veifarende. De har tatt imot vår gjestfrihet. De har veiledet reisende som har gått seg bort. De har forpurret ransmannens hensikter og avverget ødeleggerens slag.

Denne verdens herskere vet det ikke, men engler har ofte vært talsmenn ved deres rådslagninger. Mennesker har sett og hørt dem. I rådsmøter og rettsaler har de talt de forfulgte og undertryktes sak. De har forpurret planer og holdt tilbake onder som ville ha ført urett og lidelser over Guds barn.

Alle de frelste vil få se hva englene har gjort for dem. De får samtale med den engelen som vernet dem fra første stund, voktet deres skritt og holdt sin hånd over dem når farer truet, og som gikk med dem ned i dødsskyggens dal, merket seg deres siste hvilested og var den første de møtte i oppstandelsen. Tenk så stort det blir å få snakke med han og lære om Guds inngrep i vårt liv og hvordan himmelen i alle ting arbeidet for menneskene!

Da skal alt vi har opplevd, men ikke kunne begripe, bli forklart for oss. Der vi bare så forvirring og skuffelse, knuste drømmer og planer som ble lagt i grus, vil vi få se en stor, seierrik hensikt, en guddommelig harmoni». (Livet sammen med Gud, 29 des. E.G.White)

En av de første tekster jeg som liten lærte utenat, er Salme 34:7. «Herrens engler leirer sig rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem».

For et privilegium det er å arbeide for Gud, å tjene en Gud som er så interessert i det minste som skjer i våre liv. Vi i leser også fra boken «Mot Historiens Klimaks» kap. 31: «Alle Kristi etterfølgere har en skytsengel. Disse himmelske vektere verner de rettferdige mot den ondes makt.»  Hvis vi virkelig kunne forstår hva dette betyr, ville ikke da våre liv bli annerledes enn hva de nå er?

Jeg har hørt stemmen til min engel. Ettersom krigen i Katanga kom og gikk, hadde vi ansvaret for 600.000 flykninger som trengte nødhjelp. FN, som skulle komme og beskytte befolkningen i Katanga, hadde selv gjort det ennå verre for innbyggerne der. Jeg hadde fått et nytt fly til disposisjon som nå var lastet opp med klær og mat. I det jeg setter foten på nederste trinn for å gå inn i flyet, hører jeg stemmen, like klar og tydelig som min egen når jeg forteller dette. Stemmen sa: «Nei, ikke gå om bord i dette flyet». Jeg adlød straks stemmen, og ba om et annet fly. Alt måtte lastes på nytt, og det gamle flyet jeg nå fikk måtte repareres i nesten en time før det var i stand til å ta av. Senere fikk jeg vite at flyet jeg skulle ha vært med, hadde styrtet og alle om bord ble drept.

baluba warrior

Baluba kriger fra nord i Katanga, Kongo

Malisawa var leder for en gruppe banditter. Han var en mektig og bemerkelsesverdig leder. Malasawi var et vanlig navn. Mange afrikanere het det. Da vi hørte navnet Malisawa tenkte vi ikke så mye over det. Jeg hadde kjent en god del Malisawaer. Men erfaringen med denne spesielle Malisawa, har betydd enormt mye i mitt liv. Regjeringen hadde utlovet en belønning på 5 millioner Franc til den som kunne ta denne banditten, død eller levende. Men Gud tok ledelsen i denne hendelsen. FN prøvde å gå inn for å bringe han under kontroll. FN hadde bevæpnet andre stammer for å ta han. Malisawas mål var bare å ødelegge alt han ikke brydde seg om, inkludert FN. På sin side sendte FN inn en delegasjon med irske tropper for å prøve å fange denne forbryterlederen. Malisawa fulgte sine egne regler i den nordlige delen av Katanga. Han stjal fra andre som ikke var medlem av hans egen stamme, ødela og drepte til en slik grad at regjeringen gjorde alt den kunne for å få han drept. Vi hadde to misjonsstasjoner i det området, som lå under terrorregimet til Maliwa. President Tshombe som hadde ansvaret i Katanga på denne tiden, var en nær venn av meg men det var også  innenriksministeren, som hadde radiokontakt med sine tropper som var på vei inn i dette farlige området. De hadde gitt beskjed om at kampene der nå var så intense at medisiner, som befolkningen så desperat trengte, ikke kunne leveres lenger. Hvem kan gå inn der, hvem kan levere medisinene, spurte de militære lederne.

Landsbyboerne trengte hjelp! Men under de forholdene som rådde, så det ikke ut til at noen kunne dra dit. Jo, FNs tropper fra Irland dro inn sammen med soldater fra India. De var de to mest fryktede gruppene som slåss for FN, men Malisawa ble fort kvitt dem ved å sette opp en felle. Midt i jungelen gravde han et stort hull, lenger enn ett forsamlingslokale. I bunnen plasserte han jernstenger og så kamuflerte han det hele slik at ingen kunne oppdage at det var en felle. All jorden de hadde gravd opp var flyttet vekk. Da FN troppene kom med sine landrovere, tanks og alt utstyr, hadde de ingen ide om at de ville havne i dette store hullet. Malisawas grupper hadde plassert seg godt kamuflert på en vei i nærheten, og ettersom de irske soldatene landet oppå hverandre i hullet tok de alles liv unntatt to som klarte å rømme. (Han snakker trolig om aksjonen som ble kjent som «the Niemba Ambush»). På denne måten fikk Malisawa og hans menn ennå flere våpen, slik at de kunne fortsette sitt terrorregime.

President Tshombe ringte meg en dag og spurte om jeg kunne være så snill og bringe noen medisiner til dette området. Han visste at det var vanskelig, ja nærmest umulig. Han var også kjent med det som hadde skjedd der de siste månedene med FN troppene. Men ettersom vi ba over denne vanskelige avgjørelsen, kom disse verdifulle løftene til oss: «For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier,» Salme 91. Vi var en liten gruppe der i Elisabethville som prøvde å ta en avgjørelse om vi skulle ta imot utfordringen fra presidenten i landet. Hele tiden gjentok vi løftene: «De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein». Vi trodde på løftene om hva englene, disse Guds tjenere kan gjøre. Vi kjente at vi så gjerne ville hjelpe den desperate situasjonen disse menneskene var i.

President Tshombe ga meg 3 eller 4 fly lastet med forskjellig utstyr; mat, klær og medisiner. Dette ble så fløyet opp til den lille byen Albertville, på vestsiden av sjøen Tanganika. Dette var det nærmeste vi kunne komme det området hvor Malisawa regelrett herjet. I tillegg til det som ble fløyet dit opp, ca. 100 tonn, kom det også 17 lastebiler og 2-3 landrover jeeps som ble sendt opp dit for å eskortere alt dette inn i det farlige området. På denne måten kunne vi gi noe hjelp, ikke bare til våre jungelklinikker der, men til hele befolkningen.

Kalemie_0050-300x200

Den lille byen Kalemie tidligere Albertville, hvor de måtte vente i flere dager.

I det jeg dro fra Elisabethville sa presidenten til meg: «Venn, vær forsiktig, ta ikke noen unødvendige sjanser, men Gud er med deg.» Han fortalte at jeg måtte jobbe nært med colonel Mwana, som var hans kommandør i den nordlige sektoren. Da jeg kom til Albertville traff jeg Colonel Mwana som jeg kjente fra før. Han sa mens han ristet på hodet: “det er umulig for deg å dra inn i det området.” Alle forsyningene hadde kommet og vi hadde pakket dem forsiktig opp på alle bilene, men han sa det er umulig. Deretter sa han: «Vent litt til. Jeg har noen soldater ved utkanten av dette området og de rapporterer til meg hver dag kl. 12.00 for å fortelle hvor Malisawa og hans menn befinner seg. Den første dag var rapporten nedslående, den neste dag var det ikke noe håp. Den tredje dagen det samme. Den femte dagen colonel Mwana og jeg satt der og hørte på de innkomne radiobeskjedene, fikk vi vite at Malisawa og hans gjeng hadde flyttet seg sørover og at hovedveien fra Albertville (Kalemie i dag) til den lille byen Niemba nå var trygg. Der hadde jeg reist ett år tidligere og alle minner ble brakt så klart i mitt sinn. Colonel Mwana snudde seg i mot meg og sa: «Vil du prøve å dra inn i morgen tidlig?» Jeg svarte: «Ja, vi drar inn i morgen tidlig».

Kalemie.10

“Dødskyggens dal” – veien fra Kalemie mot den lillebyen, Niemba, i vest.

Konvoyen ble ferdigstilt fra lagerhusene den natten. Det var en sjåfør der fra regjeringen som jeg hadde brukt nå og da, hans navn var Samson. Han var en god kristen og han var også en flink sjåfør. Han tilhørte tilfeldigvis den samme stammen som Malisawa. Jeg skulle kjøre med han, det hadde han bedt om!  I det vi skulle dra fikk vi instruksjoner om at de femti første kilometerne, gjennom en dal, ville bli de farligste. Da vi dro gjennom dalen denne dagen, ble jeg minnet på Davids ord i Salmene 23, om dødskyggens dal. Dette var virkelig dødskyggens dal. I denne dalen lå likene etter soldater som Malisawas menn hadde drept, men også alle likene av de drepte landsbyfolkene som ikke tilhørte Malisawas stamme. Langs med veien vi kjørte sto det stokker som de hadde tredd kvinnene ned på. De var blitt drept på grusomt vis. Det var et syn som jeg aldri hadde trodd at mine øyne skulle se. Ettersom vi kom lenger inn i Malisawas område, var veien full av døde kropper. Vi prøvde å stoppe og skyve dem vekk, men vi klarte det ikke. Det ville tatt altfor lang tid og vi måtte rekke frem innen kvelden for vår egen sikkerhet. Derfor måtte vi bare sette på firehjulsdriften og kjøre over alle de døde. 

Vi kom til slutt ut av denne dalen. Mwana hadde sagt at når vi kjørte opp den bratte bakken til høyden over, ville vi være så godt som trygge og utenfor den farlige sonen. Hvilken takk vi ga da vi kom opp til toppen av den bratte bakken! Samson og jeg ba og takket Gud for beskyttelsen. Vi var på toppen nå og kunne høre de tunge lastebilene komme opp bakken etter oss. Det ville ta dem en god stund å komme opp, så tungt lastet som de var, så vi bestemte oss for, Samson og jeg, at vi ville dra i forveien til en landsby ikke langt borte. Vi startet opp for første gang denne morgenen lysere til sinns, og med litt større fart. Det var et langt flatt platå med tett jungel som vi måtte passere. Vi var nesten ferdig med å kjøre igjennom en slik uoversiktlig del av jungelen, da Samson plutselig grep rattet til land roveren, snudde brått til venstre og kjørte oss rett ned i den våte grøfta og tippet bilen over på siden. Der lå vi med armene tett rundt hverandre og jeg sa: «Hva er i veien? Hva skjedde?»

jungelvei

Jeg sa til trærne og jungelen rundt meg. «Vi har kommet som venner.»

«Vi kommer til å dø, pastor! De kommer til å drepe oss.» Jeg sa: «Hva er det som er i veien?» «Å, sa han, jeg har sett Malisawas tegn! Det er et ambush. Jeg har sett hans tegn!» Bare til sin egen stamme hadde han åpenbart sitt tegn, tre lange tynne jungelblader, som han la utover veien på en helt spesiell måte. Men bare de som var medlemmer av hans stamme ville vite at foran dem ville det være et overraskelsesangrep. En annen av disse store grøftene kanskje, som vi alle ville kjøre rett ned i og blitt drept. Der lå jeg i grøften mens to hjul på bilen snurret rundt og en livredd sjåfør. Det gikk 2 minutter, 3-4  kanskje eller 5 minutter. Ingenting skjedde. Jeg prøvde å roe han og sa: «Samson, alt ser ut til å være greit. Kanskje er dette en forlatt felle. Kanskje brukte de dette som en dødelig felle tidligere, men colonel Kmwanda sa at Malisawa hadde reist sørover.»  Han stønnet, «Nei, nei, nei. Tegnet var helt tydelig. Dette er en felle.» Det gikk ennå flere minutter. Jeg prøvde å gå ut av bilen med en ropert vi hadde liggende, men Samson skjøv meg tilbake og sa: «Du må ikke gå ut.»                                                                                                                                                                                                                                                                                                           Det gikk ennå flere minutter. Ingenting skjedde. Alt var rolig. Men endelig kom jeg meg ut, ved å klatre gjennom vinduet. Jeg stilte meg på kanten av veien og så meg rundt. Vi var som i en tunnel gjennom jungelen. Jeg så ingenting. Jeg var mistenksom. På veien så jeg friske spor. Jeg fikk en merkelig følelse. En følelse av at jeg ble iakttatt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, Jeg hadde ikke vært i en slik situasjon før. Som jeg sto der ved veikanten ble jeg inspirert av Guds hellige Ånd til å si et eller annet.                       Jeg tok roperten til munnen og snakket stammespråket til de som bodde i dette området. Jeg hadde lært språket som liten. Jeg sa til trærne og jungelen rundt meg. «Vi har kommet som venner.» En fullstendig uforberedt tale selvfølgelig. «Jeg er pastor i syvende dags adventist menigheten. Jeg er her for å hjelpe dere. Hvis det er noen i dette området som trenger hjelp så er vi her for å hjelpe dere. Vi er ikke her som deres fiender, men venner.» Ingenting skjedde. Alt var stille. Jeg hadde sett noen apekatter da jeg steg ut av bilen. Selv de var stille. Men ut av denne stillheten kommer det plutselig to lyder: Knips, knips. Det var signalet. Et signal jeg hadde lært som gutt. Et utfordrende signal, som forventet et svar! Men svaret på signalet hadde jeg glemt. Jeg visste at noen der ute i jungelen ville ha et svar som beviste at jeg var en venn. Hvis jeg kunne komme på det riktige ordet ville alt gå bra. Men det hadde gått 12-14 år siden jeg hadde brukt det ordet. Det var et slikt ord som Shibolet i Bibelen. Husket du å si det riktig ville alt gå bra, du ville bli akseptert og respektert. Jeg sendte en hurtig bønn opp til himmelen og som på et flash kom ordet på tungespissen. Jeg ropte ordet! Det var det riktige! Det var stammens tegn på vennskap. Gud hadde gitt meg det rette ordet.

balubaJeg tok igjen roperten til munnen og sa: «Venn, hvem enn du er der ute, kom og la oss ta hverandre i hånden.» Og jeg ga den respektfulle hilsenen i deres lokale språk, som bare de store sjefer vanligvis mottar. Ingenting skjedde. Alt var helt stille i flere minutter. Mens den intense situasjonen ble ennå mer intens, hørte jeg på min høyre side en raslende lyd i jungelen, bladene rørte seg, og ved enden av veien så jeg en høy, godt utseende kriger med et automatvåpen i hånden som pekte rett på meg. Jeg sa: «Venn, ta vekk våpenet er du snill. Du ser jeg har ikke noe våpen. Jeg er her som en venn» Han fortsatte å gå langsomt mot meg, med våpenet som pekte rett på meg. Ettersom han kom nærmere ga jeg han en respektfull hilsen ettersom jeg kunne se ut fra symbolene på klærne og malingen, at han var en stor leder. Igjen ga jeg han en respektfull hilsen og gjentok: «Ta ned våpenet. La oss møtes som venner.» Så adlød han meg plutselig. Han satte våpenet mot en tre. Han gikk ikke på veien, men kom mot meg fra siden av den, mistenksom og oppmerksom. Ettersom han kom nærmere og jeg gikk mot han, rakte jeg ut hånden i ennå en respektfull hilsen. Han så på meg, grep hånden min og sa: «Pastor Robinson. Hva er det du gjør her?» Han hadde krigsmaling overalt i ansiktet, på pannen og kinnene. Jeg kjente han ikke igjen? Jeg sa: «Kjenner du meg?» «Ja, selvfølgelig kjenner jeg deg. Kjenner du ikke meg?» Jeg sa: «hvem er du?» «Jeg er Malisawa» Plutselig kom jeg til å tenke på at jeg sto foran en mann det var lovet en dusør på 5 millioner Francs for, og denne fryktede banditten kjente meg!

«Husker du ikke? Jeg er Malisawa fra landsbyen Lengwe. Du pleide å undervise oss i sabbatskolen for 14-15 år siden, Husker du meg ikke pastor Robinson?» Selvfølgelig husket jeg, den Malisawa. Men jeg hadde ikke hatt noen ide om at den Malisawa var nå den fryktede banditten! Mens jeg holdt hans hånd begynte han å skjelve, som et blad i vinden, han skalv over hele kroppen. Han sa: «Nå forstår jeg! Nå forstår jeg! For første gang i mitt liv opplevde jeg at stemmen min forsvant. Stemmen min ble tatt ifra meg. Jeg forsøkte å gi en ordre da landroveren kjørte ned i grøften, ordre om at mine menn skulle drepe dere, men stemmen min var borte. Stemmen ble tatt fra meg og mens jeg så på hjulene som spant på din landrover, kunne jeg se soldater stå rundt dere. Tungt bevæpnet. En mengde soldater sto utenfor på veien bak dere. Jeg visste ikke hva de var. «Jeg så at de ikke var FN tropper, vi hadde drept noen av dem bare en uke i forveien. Nå forstår jeg! De historiene du pleide å fortelle oss, de bilderullene på sabbatskolen, du pleide å vise oss! Han skalv fortsatt, men fortsatte. Du fortalte oss om din Gud og de englene han sender! Nå forstår jeg hvorfor jeg mistet stemmen! Hvorfor jeg ikke kunne gi ordre til å drepe og ødelegge. Nå forstår jeg at soldatene som jeg så, var engler fra din Gud! Men pastor Robinson hva gjør du her?» For en opplevelse!  Jeg fortalte han hva jeg gjorde der. Jeg forsto at Guds mektige engler ennå sto der ved vår side, for denne fryktede terroristen så bort på dem og skalv fortsatt. Mens jeg holdt han i hånden snakket vi sammen i 2-3 minutter. Så hørte han lastebilene i det fjerne. Han sa til meg: «Pastor Robinsom, er det soldater? Er det regjeringssoldater i de lastebilene du har med?» Jeg svarte: «Ja, Malisawa, men de er under min kontroll. De adlyder min ordre.» «Men de vil drepe meg.» Han visste at en stor pris var satt for hans hode. Jeg sa: «Det vil ikke bli noen drap her i dag. Gud og Hans engler er her. Det vil ikke bli noen drap her i dag.» Jeg snakket med han og sa: «Venn, du har i dag sett et vidunderlig eksempel på Guds kjærlighet til deg. Gud sendte disse englene som du fikk se, men jeg så dem ikke. Bare en av dem kunne ha ødelagt deg og dine menn, men Gud elsker deg. Den samme Jesus som du hørte om under mangotrærne i landsbyen Longve for 15 år siden taler fortsatt til deg.» Han fortsatte å skjelve. Jeg sa: «Lov meg min venn. Lov meg Malisawa, at du vil slutte med dette ødeleggende livet, at du vil respektere og ære den Jesus som har frelst ditt liv og vil gi deg evig liv sammen med han.» Han nølte og så seg omkring. Jeg sa: «Hvor mange tropper har du med deg i jungelen bak der?» «Kall på dem, la oss snakke med dem. La meg snakke med dem.» Han ga en ordre. 52 tungt bevæpnete menn kom ut fra begge sider av jungelen. De kunne ikke forstå hva som hadde skjedd med deres stolte, tøffe leder. Han holdt hånden til en hvit mann. Den rasen de hadde sverget på å ødelegge. De så på han med ondskap og død i blikket. I det de nærmet seg snudde Malisawa seg rundt til dem og sa: «Denne mannens hud er hvit, men hans hjerte er som våre hjerter. Han er vår venn. Han er ikke en hvit mann slik de andre hvite menn dere kjenner.» De samlet seg rundt han. Han fortalte dem om stemmen hans som hadde blitt borte, om soldatene fra himmelen som hadde kommet og som jeg hadde forsikret han fortsatt var der og våket over vårt møte her denne dagen. Jeg spurte han igjen: «Vil du love å gi opp dette forferdelige ødeleggende livet og nedslaktingen du har drevet med i så mange år?» I nærvær av sine menn, som senere kom til å drepe han, lovet han meg et endret liv.

luba før belgia

Baluba tilhører Lubafolket som var et mektig kongedømme i mange hundre år, før Belgia tok makten på slutten av 1800-tallet.

Det tok meg omtrent 2 måneder å overbevise president Tshombe og hans ministre at Malisawa nå var en omvendt mann. De ble ikke overbeviste før det fryktelige terrorregimet som hadde herjet så lenge i nordlige deler av Katanga, opphørte. Men en annen bekjentgjørelse ble gitt av president Tshombe til nasjonen, at Malisawa nå var blitt en kristen og at de 5 millioner Franc som var utlovet for hans hode ikke lenger gjaldt. Radio Katanga offentliggjorde denne nyheten. For avisene var dette hovedoverskriften.

Mine venner. Når vi snakker om englene og deres tjeneste i våre liv, så er de like virkelige som personen som sitter ved siden av deg. Og når vi forstår at disse vesener fra vår far i himmelen alltid er ved vår side for å hjelpe oss, ettersom vi kjemper kampen mot den onde i disse siste dagene av denne jordens historie, hvorfor skulle vi noen gang bli motløse? Vi er lovet seier, fordi vår Far i himmelen elsker oss og har sendt sin engel og alt vil bli bra til slutt for dem som elsker og lar seg lede av Gud.

Oversettelse ved ETHB

Tags: , , , , , , ,

No comments yet.

Leave a Reply