Det er ikke lett for oss mennesker å la Gud være den Bibelen sier at han er. Vi lager oss lett bilder, antakelser og assosiasjoner som farges av det lille vi har opplevd i våre egne liv. En pappa eller andre foresatte, som tidlig i vår umodenhet, uttrykte omsorgsløs strenghet, blir ikke alltid et avsluttet kapittel når vi blir voksne. Hvis represalier ble vår erfaring, når vi ikke evnet å være, gjøre eller si det forventede, blir det lett en arv å bære, som kan overføres til andre med autoritet, kanskje både politiske myndigheter eller Gud selv.
Observasjoner innen psykologifaget, viser at en lignende konstellasjon kan utvikles ved å eie og pleie nedsettende holdninger til oss selv. Ulike vonde opplevelser kan skade både selvbilde og verdiopplevelse, og med en slik ballast kan en offeridentitet vokse fram, slik at alle med evne til å påtvinge og utøve styrke, kan få overført til seg en rolle som overgripere. Selv om denne definisjonen aldeles ikke passer himmelens Gud, kan også han bli tilført en truende plass i livet til kristne som sliter med nevnte syndrom.
På den måten kan vi lett skape Gud i vårt eget bilde, og miste forståelsen av hvem han egentlig er. Med en forhåndsmentalitet av en streng og refsende Gud, kan vi lese Bibelen på kryss og tvers, men med våre subjektive mentale briller som medium, overser vi lett alt som ikke er samstemt med premissene i våre subjektive holdninger. For det er jammen sant at Gud ofte måtte sette foten ned, og dømme før den endelige dom, når mennesker opponerte mot hans prinsipper og ledet andre feil vei. For å ta vare på dem som både ville og lot seg redde, ser det ut til at han noen ganger satte strek, for å hindre at frafall og falsk lære ødela dem som kunne frelses. Vannflommen og dommen over Sodoma, er eksempler.
Kristne som fra livets erfaringer bærer en slik emosjonell ballast, som uten tvil kan være traumatisk, blir ofte veldig opptatte av det gamle testamentet i Bibelen. Årsaken er at de oftere der, enn i det nye testamentet, nettopp møter en Gud som passer med den mentale holdningen de har gitt ham. Alle episodene som de legger merke til i denne delen av Guds Ord, er sanne og reelle. Derfor er saklige argumenter om selve innholdet og eksemplene verdiløse, for Gud var ofte streng og straffende i flere gitte hendelser.
Konfrontert med sine egne svakheter og feilaktige prioriteringer, lever de seg inn i Israels historie, og identifiserer seg med dem som fortjente Guds mishag og straff. For å sikre at det de lever, tenker, sier og gjør, kommer så nær det Herren forventer som mulig, blir det fristende å lage seg et batteri av ritualer, atferdsregler og rutiner, som skal garantere at Gud kan være tilfreds med deres kristenliv.
Alle tilleggsreglene og ekstrabudene som fariseerne og de skriftlærde lagde seg på Jesu tid, var faktisk for å hindre at de skulle gå feil ennå engang, slik folket gjorde da Gud måtte sendte dem i fangenskap, for i hvert fall å vekke opp noen av dem.
Den siden av Gud som ofte oversees når disse indre prosessene styrer hvordan vi opplever han, er hvordan Han reagerte i møte med mennesker som opplevde sine svakheter, og ønsket å eie den styrken de ikke hadde tilgjengelig i seg selv. Det er min overbevisning at kristne som: Ønsker å leve rett. Ønsker å identifisere seg som Guds barn. Ønsker å overvinne synd og svakheter i sine liv. Ønsker å være brukbare for Herren. Ønsker tilgivelse. Ønsker å være noe for andre og Ønsker å forkynne Bibelens sannheter, ingen grunn har til å identifisere seg med dem Gud straffet og dømte i Skriftens gamle testamente.
Jeg tror faktisk det er ti ganger lettere å finne svarene i Bibelen, på hvordan Gud møter dem som kjenner på sin ufullkommenhet og lenger etter fred og frelse, enn hvordan han til slutt måtte straffe dem som valgte å bli Hans fiender og derfor ignorerte Hans prinsipper.
«Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke», sier Jesus i Lukas 5:31, og som menneskets skaper, vet han at kropp og sinn er to sider av nøyaktig samme system. Slitsomme tanker, opprivende følelser og vonde opplevelser, har ikke noe annet nedslagsfelt enn den fysiske kroppen.
Gang på gang i Bibelen definerer Gud seg som barmhjertig, Salme 37:26. 119:156. 69:17. Jesaja 54:10. 1. Krønikerbok 21:13, og han viser denne barmhjertigheten «mot de hjelpeløse», Jes. 49:13.
Skriftens mange anmodninger om å ‘frykte Gud’, bærer ikke betydningen å være redd han, men er en oppfordring til å ta han på alvor, vise ærefrykt for den han er og det han står for. Som syndere har ingen av oss denne respekten for Gud, sammen med egen prektighet og et vellykket liv, for det er sannelig ikke noens erfaring.
Når Bibelen formidler forsikringen at Herren: «tar imot enhver som frykter ham», er ikke betydningen at veien til Gud er å oppleve at han er truende eller skremmende. Budskapet er at vår Gud tar imot alle som har et ønske om å leve i samsvar med Hans prioriteringer, uansett hva de sliter med. Når vi konfronteres med våre mange nedarvede eller tilførte begrensninger og svakheter, fordi vi er mennesker med en skrøpelig natur og kan bære på vonde opplevelser, møter Jesus oss med appellen: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile», Matt.11:28.
Han ber oss ikke om først å rette opp det som gjør livet strevsomt. Løftet gjelder ‘alle’ mennesker og ‘alle’ byrder som oppleves vanskelige å leve med. Et mentalt bilde av en allmektig Gud som leter etter våre feil og mangler, for å kunne påføre oss represalier, må uten tvil kunne kalles en tung byrde. Både kropp og sinn vil lide under en slik gudsforståelse.
JB
