Tidligere i år sto noen av oss på Areopagos høyden i Aten, hvor Paulus utfordret de lærde filosofene. Da apostelen forkynte der, for et par tusen år siden, fortalte han hvordan Gud reiste opp Jesus fra de døde. Det ble for mye for noen av hans tilhørere, og de begynte å spotte han, Ap.gj. 17:32.
De som hånet Paulus, valgte å holde seg til datidens ideologisk trygge og akseptable tradisjoner, og avviste derfor ideer de ikke hadde hørt om tidligere. Men det var andre til stede, sier beretningen, som ble nysgjerrige, og ville vite mer om både personen Jesus og oppstandelsen. ‘Vi vil høre deg tale om dette igjen’, sa de. Selv om det Paulus lærte var både nytt og annerledes, ønsket de å bli kjent med dokumentasjon og bekreftelser, slik at de selv kunne gjøre seg opp en mening, uten å måtte være slaver av verken egen uvitenhet eller andres dikterte oppfatning. En slik holdning er verd å applaudere.
Siden det er langt flere ateister og agnostikere i dagens norske samfunn, enn bibeltro kristne, vil nok de fleste møte ideen om en oppstandelse fra de døde, på samme måte som de kritiske filosofene på Areopagos. Også blant de ‘troende’, er det stor uenighet om oppstandelseslæren, men la oss gå forbi hva mennesker mener og i stedet undersøke hva Guds Ord forteller om dette temaet,
Hva lærer det gamle testamentet?
Det finnes bare to vers i denne delen av Bibelen som direkte nevner en oppstandelse. Det er i profeten Daniels bok og hos profeten Jesaja. I Profeten Esekiels bok nevnes riktignok en gjenoppliving av ‘de tørre bein’, i kapittel 37, som nok kan tolkes som symbol på en oppstandelse. I profeten Daniels bok 12:2, fortelles det om en tid etter at Erkeengelen Michael står fram, når det skal komme en trengselstid. Budskapet er: ‘De mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky’. I vers 13 sier det himmelske sendebudet til profeten: ‘Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende’.
Jødenes tro.
Oppstandelsen fra de døde (t’chivat hameitim) på hebraisk, er en sentral doktrine i jødisk teologi. Så sent som i 1856, endret den innflytelsesrike Rabbineren Einhorn, den tradisjonelle hebraiske ordlyden som ble benyttet i begravelser, med et nytt budskap som priste Gud fordi han ‘har plantet evig liv inne i oss’. Den tyske rabbineren Abraham Geiger (1810-1874), blir kalt den ideologiske far til klassisk jødisk reformteologi. Han skrev at jødene må forholde seg til noen liturgiske formuleringer som er ganske fremmede for en ny tid. En av disse ideen, var håpet om et liv etter døden, som i hans forståelse, ikke dreide seg om en kroppslig oppstandelse, men i stedet ‘en sjelens udødelighet’. (Kilde: www.myjewishlearning.com/).
For mange jøder har ‘Filadelfiaerklæringen’, fra 1885, fungert som en trosplattform. Paragraf 6 i dette dokumentet, hevder: ‘Judaismen bekrefter at mennesket er skapt i Guds bilde og har en udødelig ånd’. Denne paragrafen fortsetter med påstanden: ‘Vi avviser ideen om en kroppslig oppstandelse og hevder at en slik lære ikke har sine røtter i vår religion’. Dette er neppe en tro som jødene tidligere hadde.
Ortodokse jøder derimot tror på en kroppslig oppstandelse i den messianske tidsalder.
Hva trodde jødene på Jesu tid? Hva lærer det nye testamentet?
I historien om Lasarus, leser vi en uttalelse av hans søster Marta, som viser hva jødene trodde den gang: ‘Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag’, Joh. 11:24. Jesus vekket opp Lasarus fra døden og beviste ved det muligheten for en oppstandelse for alle mennesker. Jesus fortsatte samtalen med Marta ved å si: ‘Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør’.
Saddukeerne var en religiøs gruppe på Jesu tid og historien forteller at det var de som bekledde prestestillingene. De trodde ikke på en oppstandelse, siden de ikke trodde på profetene, men bare holdt seg til Torah. De oppsøkte Jesus og prøvde å sette han fast med et hypotetisk spørsmål. De ville ha hans svar på hvem av sine koner en mann skulle ha etter oppstandelsen, når han hadde hatt sju mens han levde.
Jesu svar viste at han trodde på en oppstandelse fra de døde. Han sa: ‘De som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir gitt til ekte. For de kan heller ikke dø mere, for de er lik englene og er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn’. Deretter fortsetter Jesus med å forklare oppstandelsen fra innholdet i jødenes egen Torah, fra Moses som saddukeerne trodde på. Han sa: ‘Men at de døde oppstår, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abraham, Isak og Jakobs Gud. Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham’, Luk. 20:35-38. Da Jesus sto opp fra de døde, viste han også for all verden at Gud kan vekke opp de som er døde.
Også i sin korrespondanse til menigheten i Korint, måtte Paulus imøtegå noen av medlemmene, som ikke trodde på oppstandelsen. Han skriver: ‘Men når det blir forkynt om Kristus at han er oppstått fra de døde, hvordan kan noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått’, 1. Kor. 15:12.13. Han skriver også: ‘Kristus er førstegrøden, deretter de som hører Kristus til, som blir gjort levende ved hans komme’, 1. Kor. 15:23. Apostelens personlige vitnesbyrd er: ‘Måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde’, Fil. 3:11
Apostelen Johannes fikk en spesiell åpenbaring om oppstandelsen og bekrefter det også for alle kristne i dag. Hans budskap står i Åp. 20:6: ‘Salige og hellige er de som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt’. I en innskutt bisetning i vers 5, får vi vite hva ‘den annen død’ betyr. Den gjelder alle dem som valgte å ikke la seg frelse fra sin synd og derfor døde ved Jesu gjenkomst. Etter de tusen år, hvor de frelste er i himmelen, blir de ufrelste som døde, levende igjen.
Bilde: Når dommen er over etter de 1000 år vil alt på jorden brennes opp. I Malakis bok står det at vi skal gå på asken. I dag kan vi gå på asken av Sodoma og Gomorra, byene som led samme skjebne og ligger som et eksempel på hvordan det skal gå de ugudelige til slutt. Mal. 4:1-3 2 Peter 2:6
Da vil de bli vist hvorfor og hvordan deres egne valg, om å stå imot Guds Ånds påvirkning mens de levde, slik at de kunne angre og bekjenne sin synd og ta imot Guds kraft til et endret liv, gjør at deres valg måtte lede til at de ikke kunne bli borgere i Guds rike, hvor synd og ulydighet ikke kan eksistere. Da vil de måtte erkjenne at Guds dom over dem er rettferdig. Deretter blir de fullstendig tilintetgjort. Det er Bibelens beskrivelse av den annen og endelig død.
Er de døde i himmelen nå?
Mange kristne er blitt fortalt at alle de dødes ‘ånd’, i hvert fall ånden til de kristne, allerede befinner seg i himmelen. Hvorfor skal da denne ånden, ved Jesu gjenkomst, komme ned i en kropp som skal gjenoppstå? Det finnes absolutt ingen bibelske bevis eller indikasjoner på at mennesker kommer til himmelen når de dør. Dette har også de aller fleste bibellojale teologer anerkjent.
Denne populære folketroen har blitt ført videre fra slekt til slekt, fordi folk ønsker at det skal være slik. Det er en behagelig tanke at alle kommer til himmelen når de dør, og at våre kjære som har ‘gått bort’, ser og følger med på det som skjer her på jorden. En annen forestilling er at de døde blir engler i himmelen, men heller ikke denne ideen har noen bibelsk forankring.
Dessverre fører nettopp denne vranglæren til at mange tror de kan kontakte døde slektninger, forfedre eller ånder. Det er djevelen og hans falne engler, som er de onde åndene, som de får kontakt med, ved at de gir seg ut for å være de avdøde. Bibelen advarer på det sterkeste mot å tro at vi kan få kontakt med de som er døde.
Men hva med Elia og Moses?
Men står det ikke i Matt. 17:1-3, at de to døde profetene Elia og Moses, kom for å snakke med Jesus? Selve bibelteksten sier: ‘Jesus tok med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. Han ble forklaret for deres øyne, hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham’. Mange kristne tror derfor at denne beretningen beviser at de døde lever.
Det var riktignok om lag 900 år siden Elia levde på jorden, men han ble tatt levende til himmelen uten å dø. Og i Juda brev vers 9, leser vi at Satan protesterte da Herren reiste Moses opp fra graven. Jesus hadde ennå ikke fratatt døden dens makt, men han gjorde likevel det han hadde satt seg fore, og tok sin tjener Moses med hjem til himmelen.
Siden bare Moses og Elia, som ikke var døde, oppsøkte Jesus, burde vel det indikere at alle de andre millioner av døde, ingen mulighet hadde til å vise seg, og kontakte de levende, Både Abraham, Jakob, Josef, David eller Daniel kunne sikkert vært meget brukbare kandidater, men de var alle døde, og vil bli gjenskapt når Jesus kommer igjen. I tillegg til Elia, ble også Enok tatt med levende til himmelen, 1. Mos 5:24.
Enok og Elia er eksempler på de som lever når Jesus kommer og som sammen med de oppstandne fra de døde, skal rykke opp i skyene for å møte Jesus. Moses døde, men ble vekket opp, og er et eksempel på dem som blir reist opp fra graven ved gjenkomsten. På samme måte er også vi, når vi er overgitt til Gud, sikret en oppstandelse og et evig liv på grunn av Jesu offer på Golgata, vår bekjennelse av synd og bønn om tilgivelse og ved at vi lar Han være Herre i våre liv. Vi kan ikke annet enn å ta imot og takke.
JB
ETHB
