I Jakobs brev leser vi: ‘Vennskap med verden er fiendskap mot Gud’, Jak. 4:4. Munkene i Bysants og senere i den katolske kirke, isolerte seg mer eller mindre fra verden for å ikke komme i kontakt med den. Men ofte ble de enten psykisk syke (psykose og hallusinasjoner), eller verden inni dem slo uansett igjennom, siden sex og umoral var ikke uvanlig i de lukkede klostrene. Det er kjent at nåværende pave nylig advarte dagens munker og nonner mot bruk av porno, da det ble kjent at dette var vanlig i disse miljøene.
Å stenge seg ute fra verden ved isolasjon, er ikke veien å gå. Jesus ba til sin Far: ‘Jeg ber deg ikke om å ta dem ut av verden, men å bevare dem i verden. Jesus sendte ikke sine disipler og tjenere INN i et kloster for at de kunne isolere og beskytte seg, men UT i verden for å forkynne de gode nyheter om en oppstanden Frelser. Da trengte de Guds hjelp til å bli bevart fra verden.
Hva menes med verden?
Bibelens definisjon av verden er ikke bare geografi, men består selvfølgelig av alle mennesker, inkludert både deres kultur og handlinger. Bibelen forteller at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden. ‘For så høyt har Gud elsket verden’, Joh. 3:16. Gud elsker den verden han skapte og så den som en god verden, 1. Mos 1:31. Men med sorg må han oppleve hvordan den har utviklet seg, slik at: ‘menneskene var onde hele dagen’,1 Mos. 6:5.
Likhet med verden.
‘Skikk dere ikke lik denne verden’, sa Jesus. Det innebærer at ‘denne verden’, først og fremst gjelder menneskers prioriteringer og handlinger. Det gjelder valg som skaper misunnelse og vekker uheldige lyster til både rikdom og fornøyelse, ved at tankene først og fremst handler om egne behov og interesser.
Bilde: Misunnelse, bitterhet, utilgivenhet og nag er noen av de mange ting Jesus ønsker å endre for å tilpasse oss en annen verden.
Mitt rike er ikke av denne verden’, sa Jesus, Joh. 18:36, altså hadde han et annet rike. Det er ‘evangeliet om dette riket’ de troende skal være med ‘å forkynne over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag’, Matt. 24:14, og Jesus legger til: ‘Og så (etter denne globale forkynnelsen), skal enden komme’. Det er et rike som begynner inne i oss, som forbereder og endrer oss, slik at vi en dag kan bli borgere i riket som skal erstatte det gamle, Matt.4:23.
Vi kan møte lite gjennomtenkte spørsmål fra noen kristne, som eksempel: ‘Er det synd å være der syndere oppholder seg’, f.eks. å gå inn på en bar eller pub, hvor det drikkes alkohol, når en selv tilhører avholdsfolket. Ideen bak et slikt spørsmål er trolig usikkerhet om det er mulig for en kristen å overvinne synden, hva det enn måtte være, og frykten for at synden alltid vinner. Men de glemmer løftet om hjelp i rette tid, og selvfølgelig motivet for å være der andre mennesker lever sine liv.
Jesus var i fariseernes øyne veldig liberal. Men han brøt aldri noen av Guds prinsipper og bud. Han opponerte ofte mot menneskelige forskrifter som ofte ga en feilaktig forståelse av hva Gud står for. Derfor besøkte han også kjeltringen Sakkeus, og han sa til samaritanen som kom tilbake og takket for helbredelse: ‘Din tro har frelst deg’, selv om samaritanene lærte mye som ikke var i harmoni med jødenes tro.
Verdens skikker og praksis.
I Jeremia kap. 10, kan vi lese: ‘Så sier Herren: Lær dere ikke opp i hedningefolkenes vei! Bli ikke skremt av tegnene på himmelen, selv om hedningefolkene lar seg skremme av dem. For deres skikker er bare tomhet. Noen hogger seg et tre fra skogen, kunstnerens hender former det med øksen. De smykker det med sølv og gull. De fester det med nagler og hammer, så det ikke skal falle. Så står de der rett opp og ned, som et palmetre, og de kan ikke snakke. De må bæres, for de kan ikke gå selv’, Jer. 10: 2-5.
Alt er ikke nødvendigvis galt i de kulturer vi lever i, men vi skal gjøre et valg dersom skikker og praksis går imot det Gud står for? Mye som ser bra og tilsynelatende akseptabelt ut, behøver ikke å være godt i det lange løp, for det kan lede til frafall fra den Gud vi ønsker å tilbe. Kan vi være med på å feire en ny fest, til ære for Baal, som faktisk betyr Herre om Satan selv, dersom festen og tilbedelsen hylles av en kommersiell verden, i våre skoler, på TV og i samfunnet vi tilhører?
Det var derfor han innførte egne høytider i sin lov, høytider som skulle brukes til samlinger med undervisning og kunnskap om Gud. Disse høytidene er langt på vei avskaffet blant dem som mener at de følger Guds vei. I stedet har de adoptert verdens årlige fester. Da kan vi være med på det samme som alle rundt oss.
Det sies at en menighet (kirken) enkelte ganger må ‘svelge kameler’ – hvorfor? Noen spørsmål burde stilles: Trenger vi å gjøre kirken attraktiv ved å leke med grensene mot verden? Er det fordi Guds Ånd ikke er drivkraften, at behovet for tilpasning melder seg? Er det noen absolutte grenser for slike tilpasninger?
Er det f.eks. en grunn til å kle seg tidsmessig og kulturelt pent, når vi går til Guds hus, hvor hans prinsipper og sannheter er et samlepunkt? Hvis du ble bedt til audiens hos kongen, ville du da vurdere hva slags tøy du tar på deg? Hva om kongen besøkte din menighet? Er landets konge verd mer respekt enn kongenes konge? Klær både symboliserer og signaliserer noe. Klær kan også stjele så mye fokus, at oppmerksomhet som skal rettes mot Gud, blir forstyrret. Utfordrende klær kan også gi enkelte umoralske assosiasjoner. Er dette observasjoner som hører med når vi tenker på kirkens relasjon til verden?
Bilde: Flott dame og flott kjole. Men kan hun stjele oppmerksomheten som Gud burde ha i en kirke?
Det er et jødiske prinsipp, kalt ‘halaka’, som har å gjøre med det å drøfte hva som er viktigst eller størst i ulike situasjoner. Det var nettopp prinsippet om hva som til enhver tid er viktigst, som også ble diskutert med Jesus. Dette kommer fram i den bibelske historien om man kan trekke dyret opp av grøften på en sabbat, Matt. 12:11. Men også i historien om kong David og hans menn, som spiste av skuebrødene i templet, da de var på flukt og sultet, Matt. 12:4.
Men selve prinsippet ‘halaka’ gjelder vel også klesdrakt. Hvis noen kommer kledd på en åpenbart upassende måte til kirken, skal det selvfølgelig vurderes forskjellig, ut fra om det er et medlem av menigheten eller en nylig ankommet besøkende. Kjærlighet til mennesker er alltid det viktigste og nettopp det er andendelsen av det jødiske ‘halaka’- prinsippet’, som alltid stiller spørsmålet: ‘Hva er viktigst’.
De troende har fått en klar veiledning fra apostelen Paulus, om å kle deg sømmelig. Denne sømmeligheten endrer seg mye både historisk og kulturelt, men noe er tidløst og konstant. Hva angår vår egen kultur, er det neppe sømmelig å komme til kirken i bikini. Kirken og menneskene i den kan bli alt for opptatte av andre mennesker, når man ønsker å holde verdens innflytelse borte. Det leder ofte noen til å dømme andre. Valget er ikke ‘å slippe alt løs’, og ignorere Bibelens normer og standard, men alle avgjørelser må fattes i kjærlighet og veiledet av det nevnte ‘halaka’ prinsippet.
Våre vurderinger vil alltid farges av både de normene vi har, og den kunnskap vi eier. Vi stiller alle opp for å ‘dra sauen opp av grøfta’ på vår egen helligdag. Men hvordan forholder vi oss til et spørsmål om å hjelpe naboen med arbeidet å male huset hans, på vår helligdag? Eller hva med den samme forespørselen på 1. juledag, som jo er en festdag som ikke er nevnt med et ord i Bibelen og ikke er verken hellig eller påbudt av Gud? Hva med nye moter? Jeg kan huske da langt hår på gutter ble populært på 1960-tallet. Mange gutter i menigheten begynte også å gå med langt hår og fikk mye kritikk for det, men de minnet ofte sine kritikere på at Jesus som regel blir framstilt på bilder med langt hår. Vi må til enhver tid søke å vurdere ut fra hva som er viktig og hva som har å gjøre med tradisjoner som ikke relaterer til Bibelske prinsipper, og derfor forholde oss til hva som er viktig eller uvesentlig.
Vår tids problem. I vår tid har mange liberale og progressive menigheter, valgt å slippe synden inn i kirken. Selv om denne utviklingen godt kan være ekstra synlig i USA, er vi sannelig ikke immune for det samme også i vårt land. Når man ikke klarer å skille synden fra synderen, velger man begge deler og synderen får i tillegg lov til å fremstille seg selv som frelst og fri, med sin synlige atferd. Dette er utvilsomt en både farlig og smittende utvikling.
Bibelen sier helt klart, både i det nye og gamle testamentet. at ‘våre klær’ (karakter, livsstil og prioriteringer), må være ‘rene og hvite’, (samstemt med det Gud representerer). Jesus sier selv i forbindelse med at han snart vil komme igjen: ‘Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig!’ Mennesker må velge det rette for å kunne bli borgere i Guds rike. Bibelen lærer: ‘Men utenfor (Guds rike), er hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn, Åp. 22:11.15. Gud ønsker ikke at alt skal bli som denne syndige verden, når han skaper den nye jord. Egoisme, syndige lyster, maktbegjær, løgn og bedrag og alt som går imot det Gud definerer som sann lykke, kan ikke slippe inn. Døden skal forsvinne, det samme skal sorg og pine. Vi må allerede nå (Guds rike inne i oss), lære å la Gud fjerne synden i våre liv.
Kjærlighet avgjør.
Jesu eksempel var å møte mennesker der de er. Til kvinnen grepet i hor, mens datidens menighetsledere sto parat til å steine henne, sa Jesus: ‘Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer’. Det samme skjedde med den samaritanske kvinnen han møtte ved brønnen i Sykar. Han var ikke ukjent med hennes umoralsk liv, men han fordømte henne ikke, og rakte i stedet ut en hånd og tilbød henne kraft til frelse og et liv med nytt innhold.
Utfordringen Guds Ord møter oss med, er å slippe mennesker inn i våre liv og i våre menigheter, uten å slippe inn verden og dens synd. Vi er pålagt å elske hverandre, dommen, som er konsekvensene av våre fri valg, skal Gud ta seg av en dag.
Vi kan la Jesu liv være vårt eksempel og vi kan velge å invitere menneskene til selv å lese Guds Ord, for å oppdage Hans vilje. Det er Guds Ord og Ånd som endrer mennesker, aldri våre dømmende holdninger og handlinger. Vennskap med verden både var og er fiendskap mot Gud. Vi må aldri akseptere for oss selv det Bibelen definerer som synd, men vi kan være med å definere den for andre mennesker og rekke ut en hånd, slik Jesus gjorde.
ETHB
