Osiris, Horus og Iris
Det er kjent at Babylon dyrket de tre gudepersonene Nimrod, Semiramis og Tammuz. I Egypt tilba folket Osiris, Horus og Isis. Grekerne bøyde seg for Zeus, Apollo og Athema. I India var det Braham, Vishnu og Shiva og for romerne Jupiter, Mars og Venus. Det berømte equilateral triangelet er senere blitt symbolet på læren om tre selvstendige og frittstående gudevesener som til sammen utgjør fenomenet «gud».
Sammen med en rekke andre ideer som har tidligere hedenske religioner som utgangspunkt, aksepterte også den politiske pavekirken denne tredelte definisjonen på Gud, men ideen ble tilpasset den utgaven av kristendommen som den katolske kirke representerte. Gud Fader og hans enefødte Sønn, som ble sendt fra himmelen til verden, ble to av de tre som utgjorde den ene Gud. Deres felles usynlige nærvær, som Guds og Kristi Ånd, ble omdefinert og lansert som det tredje gudevesenet.
Mystisk filosofi
Denne definisjonen på Gud, som førte hovedkonseptet fra de hedenske religionenes tredelte gud inn i kristentroen, fikk mye ideologisk balast fra den dualistiske, filosofiske, allegoriske og metafysiske teologien til de katolske kirkefedrene i Alexandria. Disse teologene la fundamentet for at mye hedensk filosofi fra fortidens ulike religioner, ble flettet sammen med bibelske begreper. Denne ideologiske miksturen, godt iblandet uforklarlig mystikk, dominerer som kjent i katolsk teologi.
De framtredende gresk-filosofiske kontrastelementene i pavekirkens teologi, bl.a. i sakramentforklaringene, men også i kirkens lære om guddommen, produserer det som kalles ulogiske mot-hevdelser. Dette er ikke lett å forstå med vår vestlige måte å resonnere på. Gresk filosofi følger nemlig ikke en parallell tenkemodus og det er mange eksempler i katolsk teologi på det: (1) Gud er èn og likevel ikke èn, men tre individuelle enheter, som likevel ikke er tre, men på en mystisk måte, er èn. (2) Nattverdhostien (brødet) er kun en bakt kjeks, men blir samtidig, på en mystisk måte, Jesu reelle fysiske legeme av kjøtt og ikke kun en kjeks, selv om det likevel er en kjeks som kan bakes i en ovn. (3) Dåpen hevdes å frelse kun ved sin utførelse og passive mottakelse, men personlig tro må likevel inkluderes, enda et spedbarn som ikke kan tro, likevel frelses, på en mystisk måte, ved dåpen alene, uten personlig tro, osv.
For å følge tankespillet som preger gresk filosofi, må du ifølge religions-filosofene, akseptere det som kalles urasjonelle samspill mellom likestilte og motsettende separate påstander. Du må slutte å forstå og samtidig gi avkall på sammenhengende tenkning. I gresk filosofi er det vanlig (lovlig) å påstå at noe som er, likevel ikke er, eller motsatt. Ved å kalle alt som ikke stemmer med verken helhet, fornuft eller logikk, for uforklarlig mystikk, kan hva som helst gjøres til et dogme uten at sammenheng vurderes.
Da behøver du heller ikke bry deg med bibeltekster som motsier et vedtatt dogme, siden denne samstemtheten ikke er et nødvendig kriterium. Invitasjonen er å sette hjernen i fri, la være å tenke, lukke igjen Bibelen og akseptere hva enn de Skriftlærde påbyr deg å mene, og når du ikke ser verken fornuft eller logikk, aksepterer du at det er mystisk og at teologene vet best.
Protestantismens mulighet
Da de protestantiske reformatorene foretok en ideologisk opprydding i pavekirkens religionsblanding, avviste de mye lære som ikke lot seg bekrefte fra Guds Ord. Det gjaldt ideen at personen og apostelen Peter, av Kristus ble utnevnt til å være den kristne kirkes fundament og klippe.
“De forkastet også påstandene om Jesu mor som himmeldronning”. I Bibelen var det bare Astarte som var omtalt som himmeldronning.
De forkastet også påstandene om Jesu mor som himmeldronningog kirkens eiendommelige og mystiske tolkning av nattverden. Videre nektet reformatorene å forholde seg til paven som Jesu vikar og hans absolutte ufeilbarlighet når han uttaler seg om lærespørsmål.
Som kjent tok ikke de første reformatorene et oppgjør med den katolske kirkes filosofiske og allegoriske teologi relatert til guddommen. Vær oppmerksom på at Bibelens begrep «guddom» ikke på noen måte har samme betydning som ordet «treenighet». Guddom betyr noe som er gudlikt. Treenighet betyr tre individuelle enheter (uansett hva det er) som til sammen blir ansett å høre sammen. (Eksempel: tre ingredienser i en matrett eller tre sangere i en trio.) Dogmet om treenigheten definerer pavekirken selv som det teologiske fundamentet og selve hjørnesteinen for alle kirkens trospunkter. Kirken hevder faktisk at alle kristne bevegelser som ikke aksepterer denne «tre-i-èn» eller «èn-i-tre» gudelæren, blir erklært å være antikristne sekter.
Personlig eller kollektiv tro
I anstrengelsen med å gi denne læren en «bibelsk» profil, har noen protestanter foreslått at de nevnte hedenske religionene kan ha lært «sannheten» om en treenig guddom fra Israels religion eller fra Bibelens patriarker. Å faktisk mene at Israels «Shema – Herren er èn» (5. Mos. 6:4), bekrefter læren om treenigheten, er altfor historieløst til å tas på alvor. Selv i dag kan du risikere å bli utvist fra en synagoge hvis du bare nevner ordet treenigheten.
Det er uten tvil nyttig for alle som har valgt å være kristne på en personlig og individuell måte, og ikke bare være kollektivt tilpasset en gruppe- eller systemtro, men å tenke gjennom hvorfor og hvordan den gudstro vi allierer oss med, har et solid bibelsk fundament.
For å gi temaet mer dybde, har jeg hentet noen teologiske vurderinger fra ulike kilder. Vi må faktisk forholde oss til noen historiske hendelser. Det er allment akseptert at treenighetslæren hadde sitt opprinnelige utspring i Babylon, og senere ble overført til de aller fleste av verdens religioner. Sist av alt ble den introdusert til den kristne religion og gradvis dogmefestet gjennom fire katolske kirkekonsiler. Det første av disse var ledet av soltilbederen keiser Konstantin, i Nikea i år 325 e.Kr. Siden ble læren videreutviklet gjennom kirkemøtene i Konstantinopel i år 381, Efesus i år 431 og Kalkedon i år 451.
Kristenlitteraturens vitnesbyrd
Boken: «The Church of the First Three Centuries», 1865, av Alvan Lamson sier: ”…den moderne treenighetslæren kan ikke finnes i noe dokument fra de tre første århundrers kirker…så langt som noe dokument er bevart fra de første tider, er de absolutt fri for denne læren. Det er ikke noe i dette om en sameksisterende treenighet, det er en ide som tiden ennå ikke var moden for. Den har en senere opprinnelse.»
«New Bible Dictionary», 1982: «Ordet treenighet finnes ikke i Bibelen …». «det fant ingen formell plass i kirkenes teologi før i det 4. århundre.» «det er ikke en bibelsk lære, for det er ingen antydning til den i Bibelen».
«The Harper Collins Encyclopedia of Catholicism», 1985 sier: «De lærde er alle enige om at det ikke er en treenighetslære som sådan, verken i det Gamle Testamentet eller det Nye Testamentet.»
«The Encyclopedia Americana» 1956, sier: «Kristendommen hadde sitt utspring fra Judaismen og den var strengt Unitarisk (tro på èn Gud). Veien som ledet fra Jerusalem til Nikea var ikke rettlinjet. Det fjerde århundres treenighetslære reflekterte ikke den første kristne lære angående Guds natur, den var i stedet et avvik fra denne læren.»
«The New Encyclopedia Britannica» 1976: «Verken ordet treenighet, eller læren om den, forekommer i det Nye Testamentet, heller ikke var det Jesus eller hans etterfølgeres tanke å motsi det ‘Shema’ vi finner i det Gamle Testamentet: «Hør O Israel! Herren vår Gud, Herren er èn» (5. Mos. 6:4.) Læren utviklet seg gradvis gjennom flere århundrer og gjennom mange debatter.»
«Det er ikke er noen klar framleggelse av treenighetsdogmet i Bibelen. Denne læren må bare ‘antas’ («be assumed») å være riktig». (Handbook of SDA Theology, SDA Encyclopedia vol. 12. side 105, avsnittet ‘Doctrine of God’).
«Kun ved tro kan vi akseptere treenighetslæren», (Tidsskriftet Review and Herald, Special Issue, vol. 158, No. 31, July 1981, artikkelen: The Trinity.)
Den kjente treenighetsteologen Robert M. Bowman Jr. innrømmer det følgende i «Why You Should Believe In Trinity» 1989: «Det Nye Testamentet inneholder ingen formulerte uttrykk og ord for treenigheten, som verken tre personer i ên substans eller noe lignende.»
Exploring The Christian Faith, 1992 sier: «læren om treenigheten finnes ikke i Bibelen … læren utviklet seg hovedsakelig langs greske linjer.»
John L. Mckenszie skriver i «Dictionary of the Bible», 1995: «Treenigheten av individer innen samme natur er forklart i slike termer som «person» og «natur», som begge er ord fra gresk filosofi, i virkeligheten finnes ikke disse begrepene i Bibelen.»
Thomas Jefferson sier: «Treenigheten er en tydelig framlegging av platonisk mystisisme hvor tre er en og en er tre.»
Microsoft Encarta Funk&Wagnalls 1994, sier: «Teologene Clement av Alexandria, Origen og St. Augustin var tidlige kristne eksponenter for et Platonsk syn. Platonske ideer har hatt en avgjørende rolle i utviklingen av kristen teologi.»
De tre store teologifilosofene Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og hans bror Gregorios fra Nyssa, stengte seg inne i et kloster, for å kunne meditere og filosofere uforstyrret i tankenes verden. De ga seg selv oppgaven å definere guddommen for den kristne kirkens ettertid. Hva var de tre teologens uttrykte mandat? Det var å forene den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning (les filosofi), og på den måten, for all ettertid, å definere kristenhetens guddomsforståelse.
Det og nettopp det var oppskriften, og det var denne blandingsreligionen av hedensk gresk filosofi og kristne elementer, som den hedenske keiser Konstantin hadde som utgangspunkt, og som han til tross for stor motstand, klarte å presse og true gjennom på kirkemøtet i Nikea. Konstantin var kun opptatt av å skape enhet, og opplevde at religiøse motsetninger kunne true rikets politiske stabilitet. Det var så visst ikke samstemthet med Bibelen som var hans anliggende.
Konklusjon
Treenighetslæren er altså resultatet av at noen tidlige katolske teologer, senere godt hjulpet av en hedensk romersk keiser, satte seg fore å forstå og forklare Guds vesen. Den forklaring som treenighetslæren tilbyr, var ikke en del av disiplenes og den første menighetens trosforståelse eller bekjennelse, men dukket opp etter et politisk motivert kirkemøte ca. 300 år senere. Da ble denne læren endelig formulert, og innlemmet i den romerske keiser Konstantins statsreligion. Senere fant disse ideene innpass også i protestantisk teologi.
