Da jesuittene kapret Trent konsilet

 

Det første pavelige konsil som ble sammenkalt etter reformasjonen, var Trent konsilet. Det varte i 18 år, fra 1545-1563, og ble fullstendig dominert av jesuittene. Dette konsilet produserte lovene og reglene som ingen pavelig autoritet senere har våget å utfordre.

Jesuittene lyktes i å nedvurdere det opprinnelige innholdet i Guds ord, og i stedet få de fleste til å tro at Skriften måtte tolkes av katolske geistlige, kalt kirkefedrene, fra de første århundrene av kristenhetens historie. Disse kirkens menn fra fortiden, inkluderte en mengde tilfeldigheter, feiltolkninger og allegorier i sine oversettelser, som forvirret og tåkela Guds ord, og ga preferanse til begreper og ideer som favoriserte katolsk ideologi.

Karl_V

Karl V

For å møte reformatorenes krav om virkelig reform, erklærte keiser Karl V, at det bare var kirkens direkte og dokumenterbare misbruk og lovbrudd som skulle etterforskes av konsilet, ikke validiteten av kirkens dogmer, tro og lære. Han var villig til å kreve endring når det gjaldt for eksempel salg av frelse og fysisk avstraffelse for å tro noe annet enn det kirken påbød. Keiseren var mest opptatt av at kirken var delt i to fraksjoner, og hadde ikke selv noen solid kristen ideologi.

Det betød ikke så mye for han hvilken troserklæring som til slutt vant. Han ville bare at teologene skulle komme til enighet om noe for å unngå religiøst/politisk splid og uro i landet. Han var på mange måter en naiv mann, og ønsket faktisk at protestanter og katolikker skulle sitte sammen i konsilet, og komme til enighet. Det kommer fram fra historien at han trodde fast og bestemt at Europa igjen ville bli forenet og at en universell statskirke skulle fortsette, men med representanter fra begge leire.

Jesuittenes totale dominans var lett å gjennomskue, siden de ganske enkelt ignorerte keiserens ordre om å informere protestantene om at planen var at de selvfølgelig også var innkalt til konsilet. Keiseren overlot selve arrangementet til paven og kardinalene. Ukene gikk og ingen protestanter dukket opp til konsilet, siden de ikke visste noe om at de skulle være der. Til slutt organiserte konsilet seg selv, med bare katolske geistlige deltakere, og vedtok fort de første fire dekretene.

(1) Vulgatabibelen er den eneste sanne Bibel, ikke «The Received Text», som reformatorene benyttet, som var Bibelen som den greske kirken, Øst-kirken og alle de ikke-katolske kirkene i vesten hadde benyttet gjennom århundrer. Det var denne bibelutgaven som videreførte apostlenes lære og unngikk de gresk/filosofiske elementene pavekirken trakk inn i sin oversettelse.

(2) Tradisjon hadde samme gyldighet som den hellige Skrift. Det som kirken hadde adoptert og praktisert over tid, ble sidestilt med Guds egen ord. Siden kirken selv innrømmer at mye tradisjon var innlemmet i deres teologi fra hedenske religioner, for å gjøre kristendommen mer attraktiv for mennesker fra andre religioner, sto alltid disse tradisjonene over Bibelen.

(3) De fire apokryfiske bøker som er med i katolske utgaver av Bibelen, men som protestanter finner tvilsomme, ble erklært å være en inspirert del av Guds ord.

(4) Bare prestene, ikke lekpersoner, er kompetente til rett å tolke Skriftene. Gud påvirker og leder kun gjennom kirkens hierarki.

Da keiseren til slutt, av sine rådgivere, ble informert om protestantene ikke engang hadde blitt innkalt til konsilet, ble han rasende. Han truet kirken med strenge tiltak og forlangte at hans opprinnelige plan straks ble etterfulgt. Selv om paven, etter en lang utsettelse, motstridene adlød, krevde kirken likevel at de vedtakene som den selv allerede hadde godkjent, ikke kunne endres, siden vedtakene var gjort «under den Hellige Ånds påvirkning». De Lutheranske protestantene nektet naturlig nok å akseptere de ensidige, frekke og u-bibelske vedtakene gjort i deres fravær.

I løpet av denne debatten, døde imidlertid paven, og hans etterfølger ville oppløse konsilet så fort som mulig og presset for at jesuittenes plan skulle følges. Konsilets videre arbeid fortsatte like ensidig som det hadde begynt. Dekret etter dekret ble vedtatt av katolikkene og doktrine etter doktrine ble bekreftet, og protestantene nektet å akseptere alt som ikke var i harmoni med Guds ord. Gang på gang ble keiseren feilinformert og til slutt skjønte han at det hele var et spill. Han raste i sinne mot paven på grunn av den forføreriske fremgangsmåten, men kirken følte seg såpass politisk sterk at den rett og slett ignorerte keiseren. Den tolket sin åndelige autoritet til å stå over keiserens.

Det må nevnes at selv mange av kirkens egne prelater fikk problemer med enkelte av jesuittenes dogmer som ikke var å finne i Bibelen, men de fryktet denne organisasjonen, som hadde drept titusener i inkvisisjonen og ikke skydde noen midler for å nå sine mål, derfor våget de ikke å protestere for mye. Mange måneder gikk og debattene fortsatte som en parodi, uten at noen kom til enighet.

SMT-Trent-May05-DC0306sAR800

Trentkonsilet varte i 18 år

Men så skjedde det noe dramatisk. Om morgenen den 18. januar 1562, kom erkebiskopen av Rheggio nærmest løpene fra sin bolig og forlangte taletid foran konsilet. Med begeistring erklærte han at han hadde funnet en utvei vedrørende en av snublesteinene for protestantene. Han hevdet at han kunne bevise at kirkens tradisjoner sto over Bibelen, og at protestantene ikke kunne benekte at det var tilfelle, for de hadde allerede akseptert at det var slik.

Hvis protestantene fortsatte å hevde prinsippet «Bibelen og Bibelen alene», og samtidig helligholdt søndag som hviledag, måtte de se i øynene at det ikke finnes noen Bibelsk begrunnelse for helligholdelse av den første dag i uken.

Ved å lese rapporten til Pallavicini, som var en av pavens mest trofaste menn ved konsilet, erklærte erkebiskop Rheggio: «Det er helt åpenbart at kirken har myndighet til å endre Guds bud, for ved sin egen guddommelige kraft, og ikke fra Jesu undervisning, har kirken overført sabbatens hellighet fra lørdag til søndag».

Etter dette argumentet hadde ikke de protestantiske delegatene noe mer å si, for de helligholdt alle den første dag i uken som hviledag. Kirkens tradisjon, ble det vedtatt, representerte en kontinuerlig inspirasjon og åpenbaring fra Gud. Ingen kunne lenger la være å akseptere tradisjonene, når den eneste autoritet for søndagshelligholdelse nettopp var kirkens tradisjon. Denne «oppdagelsen», ga jesuittene mandat til å presse videre. Alle doktrinene som protestantene hadde nektet å akseptere, som bygget på pavekirkens tradisjoner og ikke Guds ord, ble styrket, gjentatt og vedtatt, for nå var ikke lenger Bibelen kilde for dogmer, tro og lære.

Alle de ritene og den u-bibelske praksis som den sanne menigheten hadde kjempet for å unnslippe, ble hamret inn sterkere enn noen gang av den tjuge-femte samlingen i Trent konsilet. Fra nå av var kirkens sentrale oppgave å kreve at alle måtte underkaste seg Trent konsilets vedtekter.

Tags: , ,

No comments yet.

Leave a Reply