Den kjente baptistpredikanten James Robison er en av mange kristne ledere som hyller den katolske kirkes invitasjon til protestantiske kirkesamfunn om enhet med Rom.
Han forteller hvordan Gud har kalt han til å arbeide aktivt for å reversere «splittelsen i Kristi legeme». Han hevder at alle troende må forstå Jesu bønn, «At de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg, også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg», Joh. 17:21. Denne Jesu bønn er nå endelig ved å bli oppfylt, skriver pastor Robison. Den globale åndelige vekkelsen som Bibelen profeterer, sier han, er akkurat nå i ferd med å finne sted og vil lede til at «at verden vil tro».
Hans budskap er at Satan har arbeidet iherdig med å hindre denne enheten mellom protestanter og katolikker. Men i løpet av det siste året har millioner av bønner fra protestanter og katolikker hatt enhet som fokus, og nå blir deres bønner besvart.
Paven og James Robison gir hverandre en “high five” (juni 2014)
Han skriver at Gud fortalte han at han rent ideologisk skulle flytte seg ut av sørstatsbaptistenes komfortsone, og bevege seg inn på de karismatiske og katolske områdene av kristendommen.
Da ble han kjent med den Episkopale biskopen Tony Palmer, som i mange år hadde arbeidet i Buenos Aires i Argentina sammen med den katolske biskopen Jorge Mario Bergoglio, som ble pave Francis.
Da den nye paven hadde flyttet til Roma, ba han Tony Palmer komme til Vatikanet for at deres samarbeid kunne fortsette, for å lede protestantismen tilbake til «moderkirken».
James Robison forkynner at det er djevelen som har skapt det ubibelske skillet mellom protestanter og katolikker, og at han har vært drivkraften bak den protestantiske splittelsen, som nå ved Åndens veiledning er ved å rakne. En global vekkelse er i ferd med å finne sted, og det er enhet i troen som er utgangspunktet.
Pastor Robison ble av Tony Palmer invitert til å være tilstede på et møte i pavens private leilighet i Vatikanet i juni i år, for å samtale om hvordan den etterlengtede enheten kunne realiseres.
Han forteller at tusener av pinsevennpastorer og ledere i baptistkirken, er samstemte om at denne enheten i den karismatiske og økumeniske ånden er bevis på at Gud står bak.
Han hevder også at alle som skriver og arbeider imot denne sammenslåingen, er motivert av djevelen og brukes av ham for å ødelegge Guds menighet.
Trosfriheten truet
I dag er protestantene langt mer velvillig stemt overfor katolisismen enn tidligere. I de land der romerkirken ikke har så mye vind i seilene og derfor inntar en mer forsonlig holdning for å vinne innflytelse, er det en voksende likegyldighet til de lærepunkter som skiller dem fra de protestantiske kirker. Det er en stadig mer utbredt oppfatning at det egentlig ikke er så stor forskjell på de sentrale trospunkter som man tidligere mente, og at litt imøtekommenhet ville føre til bedre forståelse med den katolske kirke.
Det var en tid da protestantene virkelig verdsatte den samvittighetsfrihet som hadde kostet dem så mye. De lærte barna å avsky paveveldet, og hevdet at det ville være utroskap mot Gud å tillempe seg romerkirken. I dag er innstillingen helt annerledes.
Krav om ufeilbarhet.
Har disse menneskene glemt det krav på ufeilbarhet som denne hovmodige makt har hevdet i snart tusen år? Dette kravet er ikke bare opprettholdt. I vårt århundre er det bekreftet tydeligere enn noen gang før. Hvordan skulle romerkirken kunne oppgi de prinsippene som har bestemt dens handlemåte før i tiden, når den selv påstår at kirken «aldri har tatt feil, og at den ifølge Bibelen heller aldri vil ta feil»?
Romerkirken vil aldri oppgi kravet om ufeilbarhet. Den forsvarer sin handlemåte da den forfulgte dem som forkastet dens dogmer. Mye taler for at den ville gjøre det samme i dag, om anledningen bød seg. Hvis de hindringer som borgerlige myndigheter nå legger i veien, ble fjernet, og den fikk igjen sin tidligere makt, ville det snart bli en fornyelse av tyranni og forfølgelse.
En kjent forfatter skriver om romerkirkens holdning til samvittighetsfrihet og om de farer som særlig truer… på grunn av dens fremgangsrike taktikk: «Mange mener at frykten for katolisismen…skyldes trangsyn og naivitet.
President Obama utnevnte nylig jesuitten Thomas Reese til the United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF) (USAs organ for internasjonal religiøs frihet)!
I et hyrdebrev av 15. august 1854 uttalte pave Pius 9.: «De meningsløse og villedende læresetninger eller fantasifostre som forsvarer samvittighetsfrihet, er en høyst fordervelig villfarelse som et land må sky som pesten.» I sitt hyrdebrev av 8. desember 1864 bannlyser denne samme paven «dem som forfekter samvittighetsfrihet og fri trosutøvelse», og «alle dem som påstår at kirken ikke må bruke makt».
Fredstonene som lyder fra romerkirken, betyr ikke at den har endret holdning. Den er tolerant på de steder der den ikke har makt. Som biskop O’ Connor uttalte: «Religionsfrihet tolereres bare inntil det motsatte kan bli gjennomført uten fare for den katolske kirke.» … Erkebiskopen av St. Louis uttalte en gang: «Kjetteri og vantro er forbrytelser, og i kristne land som for eksempel Italia og Spania der hele folket er katolikker og der den katolske religion utgjør en vesentlig del av landets lov, er dette straffbart som andre forbrytelser.»
Katolisismen vinner terreng
Romerkirken har langsiktige planer og metoder. Den bruker alle midler for å utvide sin innflytelse og øke sin makt med tanke på en intens og avgjørende kamp for å vinne tilbake verdensherredømmet, så den kan gjenoppta forfølgelse og rive ned alt det som protestantismen har bygd opp.
Protestanter har gjort seg til venns med den katolske kirke og favorisert den. De har inngått kompromisser og gjort innrømmelser som ikke minst katolikkene selv forundrer seg over. Folk lukker øynene for katolisismens sanne karakter og de farer som dens herredømme fører med seg. De må vekkes av søvnen slik at de kan stå imot offensiven fra denne makten som er den største trussel mot borgerlig og religiøs frihet.
Nå viser romerkirken seg fra en tiltalende side og prøver å bortforklare de grusomheter som historien vitner om. Den kler seg i en kristen kappe, men har likevel ikke forandret seg. Pavedømmet holder ved lag de samme prinsippene som i gammel tid. De læresetninger som ble til i den mørkeste middelalder, gjelder fremdeles.
Nonner i bønn på kne foran jomfru Maria. Den katolske kirke endrer seg ikke.
Ingen må bedra seg selv. Pavedømmet, som protestanter nå så villig hyller, er det samme som hersket over verden på reformasjonstiden, da Guds menn med fare for sitt liv stod frem og avslørte dets ugudelighet. Det er preget av samme stolthet og overmot som da det regjerte over konger og fyrster og gjorde krav på guddommelige fortrinn.
Pavedømmet er nøyaktig det som profetien kunngjorde, frafallet i den siste tid. Taktikken går ut på å spille den rollen som situasjonen til enhver tid krever. Men under kamelonens skiftende ytre finnes den samme giften. «Man skal ikke holde ord overfor kjettere eller personer som er mistenkt for kjetteri,» heter det. Skal denne makten, som har skrevet sin tusenårige historie med de helliges blod, nå bli anerkjent som en del av Kristi kirke?
Det er ikke uten grunn at man i protestantiske land hevder at forskjellen på katolisisme og protestantisme ikke lenger er så stor. Det har skjedd en forandring. Men det er ikke pavemakten som har endret seg. Katolisismen har virkelig stor likhet med dagens protestantisme fordi protestantismen har forandret seg siden reformatorenes tid.
Mens de protestantiske kirker har forsøkt å vinne popularitet, er de blitt forblindet av en form for falsk toleranse. De mener det er riktig å tro godt om alt ondt. Konsekvensen blir at de til sist tror ondt om alt godt. I stedet for å forsvare den tro som en gang er overgitt de hellige, beklager de faktisk sin tidligere innstilling og ber romerkirken om unnskyldning for sin intolerante holdning (Klipp fra boken Mot Historiens Klimaks, kap. 35, av E.G. White
