Bibelen identifiserer Guds lojalitetstegn.
Til Israels barn og til alle som ned gjennom historien tror på, elsker, tjener, følger og lyder Israels Gud, kommer budskapet: «Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere», 2. Mos. 31:13.14.
I dette bibelverset kaller Herren valget om å holde Bibelens og Guds sabbat, for selve tegnet som dokumenterer menneskets lojalitet til Gud. Gjennom sin profet Esekiel, gjentar Herren appellen: «Hold mine sabbater hellige! De skal være til et tegn mellom meg og dere, for at dere skal vite at jeg, Herren, er deres Gud», Esek. 20:20.
Også profeten Jesaja videreformidler Guds budskap: «Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk, da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv. For Herrens munn har talt». Jes. 58:13.14.
Opprinnelsen til Guds merke.
Sabbaten som hviledag ble lansert av Gud i begynnelsen, da han skapte himmelen og jorden, over tusen år før Israelfolket ble til. Denne hellige dagen ble derfor gitt til hele menneskeheten, ikke til bare ett bestemt folkeslag, som skulle dukke opp på et senere tidspunkt i historien.
«Gud fullførte på den sjuende dagen det verk (skaperverket) han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort», 1. Mos 2:2.3.
En alternativ merkedag.
Alle vet at kristenheten operere med to ulike hviledager, men ikke alle vet hvorfor. Guds store fiende, djevelen, har til alle tider søkt å motarbeide Gud og hans sannheter. Når Herren utpekte, velsignet og helliget den sjuende dagen, lørdag, til sin merke- og lojalitetsdag, var det nesten forventet at fienden ville komme opp med en alternativ ukedag som sin symbolske og «hellige» merkedag. I noen hedenske religioner, som Satan selv lanserte i sin opposisjon mot Herren, gjorde han solen til Gud, og soldagen søndag til dagen som symboliserte denne gudens autoritet.
Han påvirket senere den katolske kirke til å overføre til sin teologi, denne hedenske soldagen, sammen med en rekke andre hedenske dogmer, tradisjoner og ritualer. Solgudens hellige dag ble derfor den nye og alternative kristendommens hviledag. At pavekirken har byttet ut Guds merkedag, sabbaten, med solgudens dag, er ikke en beskyldning som noen få og sære protestanter retter mot den katolske kirke. Denne kirken bekrefter selv at anklagen er riktig.
På kirkemøtet i Laodikea i år 364 AD, ble det bestemt at alle som fortsatt holdt den “jødiske” Guds sabbath skulle utestenges av kirken.
Den katolske kirke hevder at forandringen av hviledagen fra Guds sabbat til den alternative hedenske soldagen (søndag), er et bevis på den katolske kirkes «guddommelige» makt. Ideen at det er Jesu oppstandelsesdag som feires, er et forsøk på å knytte den hedenske soldagen til noe som har en bibelsk referanse. «Søndagen er vårt autoritetsmerke», hevder pavesystemet, «Kirkens myndighet står over Bibelen og overføringen av sabbatshelligholdelse er et bevis på det», (Catholic Recorder, Sept. 1, 1923.)
Den profilerte katolske kardinal Gibbon, ble spurt om kirken virkelig påstår at forandringen av Guds merke og lojalitetsdag fra sabbat til søndag, anses å være et bevis på kirkens guddommelige makt, og rett til å forandre Guds lov. Hans svar var: «Naturligvis hevder den katolske kirke at forandringen er dens egen handling», («Ved Tideverv», side 191, T.H.S. Valen.)
Andre kjente katolske påstander er: «At kirken har innsatt søndagen som Herrens dag i stedet for sabbaten … er et klart bevis på dens store makt som den på høyhellig vis fikk av Kristus». (Manual of the Catholic Religion, side 186.)
«Kirken har innført søndag, den første dag i uken, i stedet for helligholdelsen av lørdagen, den syvende dag, en forandring som det ikke finnes noen autoritet for i Skriften”. (Doctrinal Catechism, side 174.)
Senere har pavekirken lykkes med å påvirke de fleste protestantiske kirkesamfunn (ikke alle) til å adoptere fiendens merkedag som hviledag, i stedet for Guds hellige dag.
Endetidens profetier.
Like før Jesus kommer igjen, forteller profetier i det trettende kapittel i Johannes Åpenbaring, (en bok som i sitt første vers, identifiseres som «Jesu Kristi åpenbaring» som Gud ga til Johanns), at det i endetiden vil finne sted en dramatisk konfrontasjon, hvor Guds lojalitetsdag og djevelens alternative merkedag er temaet. Fienden vil lykkes i å forføre et flertall av alle kristne kirkesamfunn, i et samarbeid med politiske institusjoner, til å vedta en lov som bare tillater helligholdelse av den alternative og hedenske soldagen, søndag.
Vi må tro at verdenssituasjonen når dette skjer, av grunner vi ennå ikke vet nok om, vil være kritisk. Alle religiøse instanser og politiske myndigheter, i land hvor religion er en faktor, vil søke å skape en økumenisk enhet, og samle alle i aksept av den falske hviledagen søndag, som den eneste lovlige og godkjente helligdag. Det kan tenkes at globale kriser kan gjøre at mange faktisk tror og håper at en enhetssamling og kollektiv aksept av den populære alternative merkedagen, vil gjøre det mulig for Gud å hjelpe og redde oss fra en truende katastrofe.
Omtrent ingen vil forstå at det er Satan selv som er en sentral aktør i å piske opp og produsere mulige verdensomspennende krisetilstander, for å framtvinge sin agenda, som er et oppgjør med dem som holder seg til Guds bud og viser lojalitet til Skaperen, ved å helligholde Guds sanne merkedag.
Begrepet «dyrets merke» i Johannes Åpenbaring kapittel 13, versene 15-16, er djevelens og pavedyrets merke, som kirkesamfunn, institusjoner og mennesker går sammen om å kreve at alle aksepterer og følger.
Bibelens forutsigelse.
Profetien sier rett ut at alle som ikke vil tilbe (akseptere, følge og lyde) denne alliansens lojaltetsmerke (søndagshelligholdelse), skal drepes. For å kunne sile ut dem som ennå holder seg til Guds buds merkedag, den sjuende dags sabbat, blir disse trofaste kristne nektet å benytte penger og kort til kjøp og salg, slik at de kan fungere normalt i samfunnet. Det er bare de som aksepterer djevelens og kirkenes alternative merkedag, dagen som symboliserer den hedenske solguden, «gjort» kristen av pavekirken, som blir tillat et normalt liv, Joh. Åp. 13:16.17.
Gud beskytter sine trofaste i denne vanskelige tiden, og det er når dette dramaet er på sitt mest intense, og mange prøver å finne og drepe dem som har valgt å være lydige mot Gud, at Jesus kommer igjen for å hente dem som viser tillit til Hans sannheter. Det står om dem i Joh. Åp. 14:6 at de har mottatt guddommelig hjelp til å holde seg til Guds bud og eie den samme tro til Ham som han hadde til sin Far, da han var blant oss som menneske.
For at Guds folk ikke skulle glemme Hans bud, ble de bedt om å binde budene på pannen og på hånden. Satans alternativ vil på samme måten knytte sin dag til hode og hånd – symbol på tanke og handling.
Siden dødsstraff vil bli konsekvensen av ikke å lyde de religiøse lovene som påbyr helligholdelse av soldagen søndag, i stedet for Gud merkedag, er det rimelig å anta at mange vil tilpasse seg de religiøse søndagslovene av frykt. Mange er trolig oppmerksomme på at denne lojaliteten mot menneskebud, gjør dem illojale mot Herren og hans hellige og evige lov. Vi må anta at de ikke eier en relasjon til Kristus som ville gitt mot og kraft til å stole på Gud.
Andre igjen kan ha blitt så grundig bedratt at de tror de religiøse søndagslovene representerer Guds vilje. Profetien i Bibelen sier at noen tar dette merket på sin panne, mens andre tar det på hånden. Det er rimelig å tolke disse symbolene slik at de som tar lojalitetsmerket og aksepterer den hedenske soldagen av frykt, selv om de vet at det bryter med Guds Ord, tar merket på sin hånd. De gjør det de blir påbudt (handling, gjerning), men de vet egentlig at det er galt.
Å ta merket i pannen, kan trolig symbolisere mennesker som er mentalt og intellektuelt overbeviste om at det er rett å lyde systemet som opponerer mot Guds påbud. Vi kan imidlertid registrere at begge responser vil lede til den samme tragiske skjebnen.
Kanskje en appell som Paulus skriver, kan være en passende avslutning på denne artikkelen. «Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, Rom. 6:16.
JB
