Jeg begynner denne artikkelen med en tankevekkende erfaring jeg hadde for en stund siden. Et kristent menighetsblad hadde et innlegg som vektla nødvendigheten av å la ledere og teologer definere hva som er sannhet. Jeg fant det ikke riktig å la denne utrolig historieløse påstanden være uimotsagt, og sendte inn et leserinnlegg. I min respons inkluderte jeg bl.a. noen vers fra Bibelen, som dokumenterte at det var alle troendes ansvar for seg selv å kjenne innholdet i Guds åpenbaring og bli personlig, ikke kollektivt, ledet av Guds Ånd.
Etter noen dager fikk jeg svar, hvor redaktøren skrev at det «satt langt inne» å publisere min leserkommentar, men hvis jeg kunne få en teolog til å si det samme, skulle redaksjonen vurdere innlegget. Denne responsen røpet etter mitt skjønn en enda mer alvorlig og beklagelig kognitiv/åndelig diagnose, enn innlegget jeg reagerte på. Budskapet var rett og slett at det er kildepersonens status som definerer og garanterer sannhet i en formidling, ikke innholdet i kommunikasjonen.
Teologer som påvirkere. Under den mørke middelalder var Bibelen forbudt både å eie og lese for vanlige mennesker. Du kunne bli fjernet fra menighetsprotokollen, fengslet, landsforvist eller myrdet på kirkens kjetterbål, hvis det var mistanke om at du f. eks. hadde en kopi av et av brevene i det nye testamentet. Trusselen for den ideologiske eliten, var at vanlige medlemmer skulle innbille seg at de hadde evne til å forstå og tolke Bibelens budskap. Kirkens kontroll og makt over folket, krevde at alle aksepterte parolen at bare prestene kunne forstå Skriftens innhold. Da ville folket bli holdt i passiv uvitenhet og være både underlagte og avhengige av det åndelige hierarkiets vedtak, bestemmelser og krav.
Ingen kan benekte at kirkehistorien har gitt oss massiv dokumentasjon på at teologenes teoretiske kunnskap om både hebraisk, gresk og latin, ikke ga eller tilbød folket noen åndelig sannhetsgaranti. Mange av de antatt «lærde», hadde lite eller ingen respekt for Jesu egen og apostlenes undervisning. Det var utvilsomt teologene som lanserte all den falske og ubibelske læren som gjennom historien ble flettet inn i kristentroen.
På den politiske arena både var og ennå er det regimer som fungerer på omtrent samme måte. Selv om tidligere Sovjet Unionen var et rimelig godt eksempel på fenomenet, sitter nok tenkemåten igjen i ryggmargen hos enkelte politiske ledere både i nevnte og i flere andre lands systemer. Resultatet er at når borgere søker objektiv sannhet, velger å tenke selv i stedet for å være ideologiske lakeier eller tør påpeke alternativer til det som ikke fungerer, er de som regel ille ute.
Veien til reformasjon. Da trykkekunsten ble oppdaget og Guds ord etter hvert ble tilgjengelig for mange, la det grunnlaget for den protestantiske reformasjonen. Etter hvert oppdaget folket selv at dogmene og trospunktene til den dominerende kirkemaktens teologer og prester, ikke representerte Bibelen innhold. De møtte i kirkens forkynnelse og tradisjoner, en religionsblanding hvor mye hedenskap var flettet inn i historier fra Bibelen. Da begynte protestantismens protest, og kirkens fiktive ideologiske myndighet begynte å rakne.
Det første trinnet i den nødvendige endringsprosessen, var at innholdet i Bibelens budskap ble tilgjengelig for mange nok. Det neste var at noen ga seg selv lov til både å vurdere og handle på Bibelens tro og lære. Etter at enkelte først tok dette trinnet, inspirerte og motiverte det andre til å følge etter. Det tredje trinnet var at mange nok torde signalisere og kommunisere på en offentlig måte forskjellen mellom Bibelens sannheter og det kollektive systemets falske lære. Denne viktige korrigeringen og kritikken ble selvfølgelig søkt avsannet og imøtegått på ulike måter av det dominerende ideologiske regimet, men når protestene vokste, ga det til slutt rom for et systemskifte.
For noen tiår siden, dominerte fremdeles «lensmann og prest» syndromet i vår nordiske kultur. I praksis betød det at folket var opplært til å akseptere at sannhet var knyttet til status, yrke, rang og posisjon. I en prosess ble også denne myten avsannet og ansvaret for å vite, kunne og handle, ble overført fra samfunnselitens pidestaller til grasrota. Denne observasjonen innebar selvfølgelig ikke at alles meninger og synsinger om alt, automatisk ble objektiv sannhet, men det betød at både vilje, evne og mulighet til å dobbeltsjekke og etterprøve påstander, ble gjort tilgjengelig for «grasrota» i folket.
Hvis trykkpressene ga oss en informasjonsrevolusjon som ledet til en åndelig reformasjon, må vi kunne påstå at internett har gitt oss et informasjonsmirakel, som kan lede til en åndelig revolusjon. I dag kan omtrent alle historiens detaljer hentes fram. Det meste av fortidens kommunikasjon mellom påvirkere kan granskes. De fleste ideologiske påstander kan sjekkes, undersøkes, evalueres og bekreftes eller avvises av omtrent hvem som helst. Fra godstolen i egen stue kan et større volum av fakta hentes ned, enn fortidens mange års dokumentgransking i de store bibliotekene.
En tankevekkende parallell. Også i dag møter vi dessverre, selv i vår egen relativt ganske utviklede del av verden, holdningsrester fra fortidens ansvarsfraskrivelse. Høsten 2019 ble det rullet opp en etter hvert meget kjent rettstragedie i Norge. Etaten som utgjør arbeids og velferdsforvaltningen, inklusivt sosialtjenesten, kalt «Nav», tolket loven feil og anmeldte flere mennesker for trygde og stønadssvindel, enda de selv hadde utbetalt til dem lovlige og berettigede midler for den situasjon de befant seg i. Nav gjorde selv feilen og anklaget etterpå mottakerne for svindel. Resultatet var som kjent at mange ble feilaktig stemplet som kriminelle, måtte tilbakebetale hundretusener av kroner og flere måtte i fengsel, på sviktende grunnlag og uten å ha gjort noe galt, ifølge rett tolkning av lovverket.
Etaten Nav sviktet ved ikke å kjenne lovene som styrte deres egen virksomhet. Politiet sviktet sin rolle som etterforskere av fakta og detaljer med objektiv sannhet som målsetting. Påtalemyndigheten ved dommere og advokater, valgte å anta at kvalitetsvurderingen var ivaretatt av andre ledd. Resultatet ble at alle sviktet sitt eget ansvar vedrørende (a) kunnskap, (b) kontroll og (c) kvalitet. Oppgjørstimen og dertil etterfølgende konsekvenser kom til slutt, som den ofte pleier å gjøre.
La oss flytte disse observasjonene over til den kristne arena. De fleste medlemmer av ulike menigheter, finner det enkelt å svikte sitt personlige ansvar, og tar for gitt at pastorenes utleggelse og forkynnelse er rett. Selv om de har bibelfasiten tilgjengelig, velger en majoritet å delegere kunnskap om sannhet til andres vurdering og risikerer selv å bli ofre for trossvindel. Pastorene praktiserer den samme fraskrivelsen og svikter sitt kontrollansvar, ved å regne med at det er teologene som har oppgaven med å kvalitetssikre tro og lære og definere objektiv sannhet. Det samme gjør administrative ledere i mange kristne trossamfunn, uten selv å dobbeltsjekke om teologenes forklaringer er i samsvar med hva Herren har åpenbart. Mange teologer, på sin side, nyter tydeligvis rollen som sannhetsprodusenter og postulerer meninger og antakelser som om de selv var orakler.
Kirkehistorien har gitt oss massiv dokumentasjon på at teologenes teoretiske kunnskap om hebraisk, gresk og latin, ikke ga eller tilbød folket noen åndelig sannhetsgaranti. Også i dag har mange av de antatt «lærde» lite eller ingen respekt for Jesu egen og apostlenes undervisning. Likevel observerer vi at ikke få medlemmer i ulike kristne subkulturer, gladelig delegerer ansvaret for å kjenne objektiv åndelig sannhet til sine prester, pastorer, ledere og teologer.
Både Israel og Guds siste menighet. Under overskriften «gjenopprettelsen», finner vi i Sakarjas bok i det gamle testamentet, kapittel 10, en interessant dobbeltprofeti. Den handler om både 
samlingen av Israel og Guds sanne folks samling og gjenopprettelse i den siste tid, like før Jesus kommer igjen. Vi leser i de tre første versene i dette kapitlet, at mange av folkets åndelige ledere, hadde sviktet sin oppgave. I denne profetien kalles lederne og prestene for hyrder. Gud hadde gitt dem ansvaret med å beskytte folket, lede dem på rett vei og «forkynne sannhet», men de sviktet. Herren forteller at de «talte usant, forkynte løgner, ga folket tomme drømmer» og tilbød dem et budskap «som ikke hadde noen verdi». Resultatet var at «folket led» og var som «sauer uten en hyrde».
Videre sier Gud at han er «vred” på disse illojale hyrdene og han vil «hjemsøke dem». Deretter vil han selv ta over ansvaret og sørge for at hans folk blir ledet dit de skal. I Bibelen er regn ofte brukt som symbol for utgytelse av Guds Ånd. Parallellen er hvordan regnet var viktig for at kornet og markens grøde skulle vokse og bli modent. Det tidlige regnet var for å gi grøden vekst, og det siste eller sene regnet skulle sørge for at vekstene ble fullmodne og kunne høstes.
Den siste fylden av Herrens Ånd over sin trofaste menighet, kalles på samme måte det sene eller siste regnet (senregnet.) Gud forteller sitt trofaste folk, at fordi hyrdene hadde sviktet sin oppgave, ville han selv ta over som deres leder og hyrde. Han gir sin menighet appellen om at «de må be om regn i senregnets tid». Da vil han selv «gi dem regnskyld» slik at «hver mann får grøde på sin mark». Han lover at trofaste medlemmer av hans menighet, skal få en personlig og individuell fylde av Guds Ånd, slik at de blir modne og rede til den store høsten. Gud er ikke lammet eller hindret av at hyrdene svikter, for når han selv tar over og møter behovene hver enkelt har i sitt åndelige liv, vil de ikke lenger være avhengige av hyrdene som svikter.
Appellen til oss alle, hvis vi ønsker å ha en personlig og solid relasjon til Jesus, er at vi ikke delegerer til noen pastor, prest, teolog eller leder, ansvaret for å fortelle oss hva vår kristne tro skal inneholde. Vi kan studere Bibelen under bønn om Guds ledelse og om en fylde av Guds og Kristi Ånd, slik at vi mottar innsikt og forståelse om det som er viktig i våre kristenliv.
Frelsen er individuell og personlig, det er også det motsatte av frelse. Hver enkelt troende er fristilt til å si ja eller nei til å tilhøre og arbeide for Gud. Det finnes ikke noe hierarki av åndelig myndighet i det nye testamentets kristendom. Et sitat fra den kjente kristne forfatteren E.G. White kan oppsummere temaet, og minne oss på oppgaven, rettighetene og ansvaret alle troende har:
«Kristi oppdrag til disiplene innbefattet alle troende. Det innbefatter alle som tror på Kristus inntil tidens slutt. Det er en skjebnesvanger feiltagelse å mene at arbeidet for menneskers frelse utelukkende beror på den ordinerte predikant. Evangeliet er betrodd alle som har mottatt Ånd fra himmelen. Alle som tar imot Kristi liv, har myndighet til å arbeide for sine medmenneskers frelse. Menigheten ble opprettet for å utføre denne gjerningen. Alle som tar imot dens hellige løfter, har dermed forpliktet seg til å være Kristi medarbeidere», (Boka: Slektenes Håp, side 626.)
