Den skjulte kirkehistorien – del 3
Omtrent alle de første kristne var av jødisk avstamming. Både Jesus og apostlene var jøder og det står at de til å begynne med, først og fremst vant sine egne. «De talte ikke Ordet til andre enn jøder», Ap.gj. 11:19. Vi må tro at denne evangeliske aktiviteten var rettet mot jøder som enda ikke hadde forstått at Jesus faktisk var den Messias det jødiske folket hadde ventet på. Vi så i det første innlegget, at de messiastroende jødene, på grunn av forfølgelsen fra det jødiske presteskapet, ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria. Videre rapporteres det i Apostlenes gjerninger, at mange av dem reiste videre til de syriske områdene. De første stedene som dro nytte av denne migrasjonen, var den delen av Palestina som lå øst for Jordan, kalt Decapolis, som betyr «ti byer», hvorav Pella var en av dem.
Antiokia ble det nye hovedkvarteret etter Jerusalems ødeleggelse, men mange byer i området sør, øst og nord for byen ble kristne menigheter etablert. Det finnes mange ruiner etter dem i dag.
Videre kan vi lese at mange av de messiastroende, «som var spredt på grunn av den trengsel som oppsto i forbindelse med Stefanus, dro omkring like til Fønikia, Kypros og Antiokia», Ap.gj. 11:19. De reiste så visst ikke bare for å unnslippe forfølgelse, siden de i disse nye områdene tydeligvis forkynte aposteenes tro og lære på en meget aktiv måte. Det rapporteres også at resultatet av denne vitnetjenesten i Antiokia, var at «et stort antall (jøder) kom til troen og omvendte seg», vers 21. Det står også at apostelen Barnabas forkynte i Antiokia «og en stor skare ble vunnet for Herren», vers 24.
Menighetens vekst.
Historien forteller at det allerede var titusener av jøder som bodde i disse områdene i Syria, og de hadde fra lenge før Jesu tid utgjort en stor prosent av innbyggerne i landet. Når Barnabas så hvor mange av de fastboende jødene i Antiokiaområdet som aksepterte Jesu og apostlenes lære, dro han til Tarsus for å hente Saulus (Paulus) og tok han med seg til Antiokia. Et helt år var disse to evangelistene sammen med menigheten der, «og de lærte en stor skare», Ap.gj. 11:26.
Nå begynner det uten tvil å bli dimensjoner på denne menigheten. Historien forteller at allerede før romerne ødela Jerusalem i år 70, bodde det svært mange jøder i dette område. Det fortelles at alle de messianske jødene som enda var i Jerusalem, som respons til Jesu tidligere oppfordring, flyktet fra byen før ødeleggelsen, og at ikke en eneste en av dem omkom. Jødene som ikke fulgte Jesu råd, kanskje fordi de ikke aksepterte at han var deres Messias, og derfor heller ikke flyktet fra byen når Gud ga dem en anledning til det, ble omtrent alle drept av romerne.
Det anslås at mellom 70.000 til 90.000 kristne jøder flyktet østover fra Palestina på denne tiden, og at de utgjorde begynnelsen til Østkirkens (ikke ortodokse) mange hundre år lange og enestående misjonsbragder i mange land. Vi møter her begynnelsen til den alternative, men glemte eller rettere sagt skjulte kirkehistorien, med utgangspunkt i Antiokia i Syria.
Jerusalems ødeleggelse. Tegning av David Roberts 1850
Det er lett å forstå at Jerusalems ødeleggelse representerte en voldsom ideologisk krise for jødene som allerede levde i de syriske byene. Mange av dem pleide å reise til Jerusalem for de spesielle høytidene. De må ha blitt sjokkerte av denne hendelsen, og på grunn av det, begynte de å lytte til budskapet om Messias og evangeliet som de nyankomne Jesustroende jødene forkynte, og resultatet var at store mengder av dem aksepterte Kristus som sin Messias.
Vi skal etter hvert få dokumentert at det var disse kristne som utgjør bindeleddet mellom apostelmenigheten i Jerusalem og de sanntro kristne som i århundrene etter, fortsatte å forkynne Jesu sanne evangelium. For at våre lesere ikke skal misforstå, omtaler vi ikke her den senere politisk styrte Øst-ortodokse kirken, som mange grupper av troende som til alle tider, i hver generasjon og i alle århundrer, i mange land, var det sanntro kristne som holdt seg urokkelig til Jesu og apostlenes lære. Det var i Syria de først ble samlet etter at Antiokia ble apostelmenighetens nye hovedkvarter og fra dette området, som vi skal se i denne temaserien, spredte de seg etter hvert til hele verden. I løpet av hele denne tiden, ble de også av den store politiske kirkemakten, som hadde Roma som hovedsete, definert å være kjettere som måtte forfølges og aller helst utryddes. Når pavekirken til slutt etablerte inkvisisjonen for å knuse kristne som holdt seg til ur-menighetens tro, ble hundretusener av bibeltro kristne grusomt torturert drept. Udåden ble utført i samarbeid med politiske myndigheter, men det var presteskapet og pavene i den romersk katolske kirke som definerte hvem som fortjente å bli myrdet. (Fortsettelse i del 4)
Et tilbud. De mange kildehenvisningene til påstander og sitater som er inkludert i artiklene i denne temaserien, er av plasshensyn ikke inkludert her, men vi ønsker å gjøre dem 
tilgjengelige for våre lesere i en gratis bok på 480 sider. Bokas tittel er: «Sannhetens Seier», og er en rikt illustrert helt fersk norsk oversettelse av Dr. Benjamin George Wilkinsons monumentale verk «Truth Triumphant». Denne boka inkluderer nesten 1000 kildehenvisninger, inklusivt alle henvisningene som hører med i artiklene i denne serien. Boka inneholder en detaljert beskrivelse av «Menigheten i ødemarken», fra apostlenes tid til reformasjonen og videre til dagens situasjon. Du vil finne beskrivelser og dokumentasjon om Guds sanne bibeltro folk i hver generasjon i en rekke land ned gjennom historien. Boka tilbys gratis og fritt tilsendt. Skriv navn og adresse under «Leave a Reply» nederst på siden og be om å få boka tilsendt.
