Det er kanskje ikke noen uttrykk på den kristenideologiske arena som misbrukes og mistolkes mer enn de to ordene konservativ og liberal. Vi må etterlyse nyanser når disse ordene benyttes. Det er faktisk to måter å være konservativ på, og du har også to måter å være liberal på.
Alternativene er: (A) Bibelkonservativ, som er et bevisst valg. (B) Psykologisk konservativ, som representerer en grunnleggende mental legning. (C) Bibelliberal, igjen et bevisst valg. (D) Psykologisk liberal, som også er en legning.
Både den konservative og liberale holdningen til Bibelen, har altså med valg å gjøre. Men den psykologisk betingede konservatismen og liberalismen, representerer en mental tilstand som ikke er knyttet til bevisst valg, men regnes som en holdningsskade som ofte uttrykker seg på en rekke ulike områder av livet.
(A) Bibelkonservativ.
Du kan velge å være bibelkonservativ. Det betyr i praksis at du alltid, med det lys og den forståelse du har vedrørende Guds Ord, velger å være lojal mot innholdet i Skriften. Din lojalitet er knyttet til det som er viktig og derfor vesentlig, og som av den grunn presenteres som nettopp det i Bibelen. Som bibelkonservativ går du aldri bevisst på akkord med et «så sier Herren», uansett hva ditt valg kan lede til.
Millioner av trofaste kristne døde i fengsler, på arenaen eller på bålet fordi de ikke leflet med åpenbart og vesentlig sannhet. Mange ble også mobbet og kastet ut av sine kirkesamfunn av samme grunn. Gud hyller martyrene i Bibelen, når deres død skyltes trofasthet ved at de nektet å synde eller nektet å vanære sin Gud.
Vi burde i den sammenheng ikke glemme at forfølgelse, alltid og uten unntak, må bli resultatet av å følge helt i Jesu fotspor hva angår liv, lære og forkynnelse. «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt», 2. Tim. 3:12. Det står ikke i denne bibelteksten at de kanskje, muligens, av og til eller noen steder kan risikere å komme til å møte litt motstand. Så lenge djevelen er denne verdens fyrste og han har sine håndlangere å arbeide gjennom, skal (vil, må) de trofaste bli forfulgt.
Husk også at «gudfryktig» betyr «gudlydig». Å frykte Gud betyr å vise ham ærefrykt ved å respektere og lyde ham. Bibelen gir forresten den samme definisjonen på det å gi Gud «ære» og «tilbedelse». Begge ordene betyr å lyde ham i alt. Dette er ord som ikke har noen teoretisk dimensjon, de beskriver kun en handling som er virkningen av en årsak, nemlig en holdning eller mentalitet. Det innebærer selvfølgelig at ingen kan frykte, ære og tilbe Gud ved å si eller synge at de frykter, ærer og tilber ham. Ordene er ikke virkeligheten.
På områder som ikke har noe å gjøre med bibelske prinsipper, og som derfor kan defineres som uvesentlige spørsmål eller temaer, kan det godt være at en bibelkonservativ kristen er liberal. Jesus var ekstremt konservativ når det gjaldt Guds bud, vilje, plan og sannheter, men han var ofte meget liberal hva angikk de jødiske tilleggslovene, som han ofte, med god grunn, ikke anså vesentlige, fordi de var menneskebud, Matt. 15:9. Noen kirkesamfunn har vedtekter, troserklæringer, håndbøker og katekismeregler som inneholder en mengde menneskebud. I forhold til slike bestemmelser kan og burde bibeltro kristne være liberale.
Bibelkonservative kristne forholder seg vanligvis med lojalitet både til Jesu lære, Guds bud (Åp. 14:12), og de holdningene Jesus vektlegger og i Bergprekenen, Matt. 5:38-48. Grunnen til det er at det å konservere, bevare og ta vare på Jesu lære, også inkluderer hans budskap om en ny fødsel og en karakterendring når Frelseren blir tillatt å gjøre både noe for og med oss.
(B) Bibelliberal.
Du kan selvfølgelig også være bibelliberal. Også dette har med valg å gjøre, og representerer ikke en psykologisk legning. Da har du et lettvint forhold til budskapene og prinsippene i Guds ord. Liberal betyr å frigjøre eller løsrive seg fra noe. Er du bibelliberal er det fra Bibelens budskap, altså fra Guds sannheter du løsriver deg. Motivet for å eie og pleie denne spesielle holdningen, kan være forskjellige.
Det er lett å observere at denne holdningen er mest synlig hos personer som i den økumeniske prosessen dyrker ideologisk nærhet til alt og alle som defineres som kristent. Bibeltro kristne både kan og vil som regel ha god nærhet til «annerledes troende», men ikke til ubibelsk lære eller på bekostning av egen tro. Bibelliberale kristne går gjerne på akkord med Bibelens lære for å tekkes medkristne som har løsrevet seg fra innholdet i Guds ord.
Den bibelliberale prosessen begynner som regel med en nedtoning eller kamuflering av bibelske trosaspekter man selv har funnet i Skriften, som kristne i andre trosgrupper ikke har lys over. Det kan godt gjelde meget vesentlige Bibelske sannheter. Deretter glir den liberale tenkningen over til å tvile på om det som i Bibelens sammenheng framstilles som absolutt sentralt, egentlig er av så stor betydning. Til slutt hevdes det gjerne at alle må tilpasse sin tro og lære til dagens relevante situasjon.
(C) Psykologisk konservativ.
Denne holdningen beskriver en mental tilstand eller tenkemåte hos personer som bl.a. styres av en ubevist indre og nagende frykt for forandring. Endring vil for personer med denne mentaliteten, skape usikkerhet. Det som de ikke har kjent til tidligere, oppleves automatisk litt skummelt. Følgelig er sannhetsvurderingen stort sett styrt av egen uvitenhet. Grunnmotivet er ikke et ønske om å være lojal mot Guds Ord, men en emosjonell uro i møte med annerledeshet. I ekstreme tilfeller regnes tilstanden som behandlingstrengende.
Personer som lider av dette syndromet blir ofte rigide, har et overdrevet kontrollbehov og takler dårlig spontanitet og hurtig forandring. Det blir mye svart/hvit tenkning med denne skaden og vennskap oppleves kun trygge når man tenker likt. Det viktige psykologiske relasjonsprinsippet at nærhet og likhet ikke krever hverandre, men representerer to helt ulike dimensjoner, vil for mennesker som er psykologisk konservative framstå som utenkelig. Ulike meninger og observasjoner betyr da konflikt og avstand. Å bli enige om å være uenige, og samtidig ha god nærhet, vil framstå som uholdbart for mennesker som sliter med denne mentaliteten.
Det representerer en tøff utfordring eller noen ganger en direkte tragedie, hvis personer med denne psykologiske skaden havner i et kristent miljø. For å unngå ulikhet og variasjon, vil slike personer lett bli styrende og kontrollerende. Som regel vil de gjøre mange uvesentlige temaer vesentlige, for å tilfredsstille sitt eget behov for oversikt og kontroll. Små detaljer som objektivt sett ikke har noe med lojalitet til Bibelen å gjøre, blir ofte gjort til en test på om du er frelst eller ikke.
Heldigvis finner du ikke veldig mange som demonstrerer at de er psykologisk konservative, men de få som er der, syns som regel veldig godt, grunnet sine ekstreme synspunkter. Vi har sett eksempler på at kristne som fungerer slik, klarer å dra med seg usikre medlemmer til å tro at det uvesentlige er vesentlig. Ikke sjelden utvikler slike konservative kristne subkulturer seg til å framvise en del sektsymptomer, ved at strikt etterfølgelse av regler blir kontrollert og nærmest håndhevet, i tillegg til at andre, uansett ideologi, lett blir betraktet som frafalne, og ofte behandles deretter.
Dessverre framviser noen psykologisk konservative mennesker et overdrevet kontrollbehov og er naturlig opptatt av makt og styring. Det er trist å skrive det, men egen fortreffelighet og gode antenner for å legge merke til «flisa» i andres øyne på bekostning av den ideologiske «bjelken» i egne øyne, anses å særprege denne legningen. Derfor velger slike mennesker ofte avstand til medkristne de ikke føler er gode nok. Ved å observere deres ord og holdninger, mener de seg tydeligvis også kompetente til å dømme dem som ikke selger sin prektighet like godt som de gjør selv. En slik mentalitet vil vanligvis oppdages lett av andre hvis en menighet ellers fungerer ganske normalt.
Ofte ser vi at psykologisk konservative personer advarer mot å ha kontakt med andre kristne, som ikke anser de samme prioriteringene å være en betingelse for frelse. Ikke sjelden vil de psykologisk konservative mene at Gud ikke kan bruke dem som de, fra sitt ståsted, mener ikke er prektige nok. Egne feil vedrørende holdning, mentalitet, væremåte og prioriteringer, legger de vanligvis ikke godt merke til.
Mange års erfaring har visselig en egenverdi, og det er ikke til å benekte at jeg har lagt merke til at kristne som ganske tydelige demonstrerer at de er psykologisk konservative, lett sprer rykter og fordømmer og advarer mot dem som har en annen forståelse enn de har selv. De fungerer ofte ut fra parolen: «Glem ballen – ta mannen». Medlemmene i slike miljøer holdes ikke sjelden i tømmene av en selvvalgt lederperson.
De makter sjelden å formidle holdningen: «Jeg vil deg, meg og forholdet vel». Guds plan er at hans barn skal forkynne sannhet, advare mot det falske og elske alle mennesker. Psykologisk konservative kristne klarer ikke lett å signalisere denne kjærligheten, verken til dem de regner å være frafalne, eller til dem som faktisk måtte være det. De trekker seg ofte vekk fra mennesker de er uenige med, kanskje i frykt for å bli «smittet» eller «urene». Fariseerne på Jesu tid praktiserte denne mentaliteten til perfeksjonisme.
(D) Psykologisk liberal.
Denne grunnholdningen preger selvfølgelig mange i en avkristnet kultur. Da vil ideologiske og eventuelt eksistensielle spørsmål være prisgitt subjektive meninger og synsing. Utgangspunktet er at ingen vet og derfor er mine meninger like gode som dine og alle andres.
I en kristen sammenheng, dukker problemet opp når personer som preges av denne tenkemåten ender opp i ulike menigheter. Det er igjen viktig å merke seg at denne mentale tilstanden ikke representerer et valg, men er en legning på samme måte som det å være psykologisk konservativ. Disse personene finnes som regel i alle kirkesamfunn, og de utøver betydelig skade. De påvirker lett andre og elsker å skape tvil. I samtaler og bibelstudier vil de nesten alltid «vanne ut» temaer slik at de oppleves lite viktige, og de vil lett poengtere det usikre og det vi ikke kan vite. De uttaler seg sjelden om det som uten tvil er absolutt og realitetsankret innen kristen tro og lære. Slike temaer opplever de ubehagelige og de vil i stedet dra fram ideer som det er ulike meninger om. Psykologisk liberale kristne vil lett tolke bibelske uttalelser på en filosofisk eller symbolsk måte, for å unnslippe og måtte forholde seg til det objektive.
I sine personlige liv viser de vanligvis at de ikke har noen problemer med å ha en fot i verden og en i menigheten. De er opptatt av det de fleste andre er opptatt av i landet vårt, og kristenlivet er som regel godt isolert fra deres generelle livsstil. Hvis du prøver å snakke om Guds budskap og prinsipper og spesielt om Jesu gjenkomst med kristne som er psykologisk liberale, er de utrolig flinke til å skifte tema ganske kjapt.
Det største problemet med troende som fungerer slik, er at de lett leder andre og særlig yngre og uerfarne menighetsmedlemmer, til å bli likeglade med hensyn til sentrale Bibelske sannheter. Ofte vil bibelliberale kristne og psykologisk liberale kristne lett finne hverandre.
Vi ser sjelden den samme alliansen mellom bibelkonservative og psykologisk konservative menighetsmedlemmer. En av årsakene til det kan være at de psykologisk konservative vil finne såpass mye å anklage de bibelkonservative for, slik at god nærhet og samspill vil bli vanskelig. Både bibelliberale og psykologisk liberale ser imidlertid ikke lett forskjellen mellom bibelkonservative og psykologisk konservative medlemmer.
Jeg er overbevist om at en ekte «født på ny erfaring» som vedlikeholdes ved at Ånden til Gud tillates å være Herre, vil helbrede og endre enhver nedarvet og tilegnet legning og tilbøyelighet som vanskeliggjør et rett forhold til Gud.
