Misunnelse er ikke bare en forvrengt natur men en unatur som bringer forstyrrelser i alle evner. Den begynte hos Satan. Han ønsket å være den første i himmelen, og fordi han ikke kunne oppnå all makten og æren, gjorde han opprør mot Guds herredømme. Han misunte våre stamforeldre og fristet dem til synd og brakte på den måten ødeleggelse over dem og over hele menneskeslekten.
Den som er misunnelig, lukker øynene for andres gode egenskaper og edle handlinger. Han er alltid ferdig til å nedsette det som er ypperlig og stille det fram i et falskt lys. Menneskene kan ofte bekjenne andre feil og avstå fra dem, men vi kan ikke vente meget av en som er misunnelig. Fordi det å være misunnelig på et menneske er det samme som å innrømme at den andre er overlegen, vil stoltheten ikke tillate noen ettergivenhet. Dersom noen skulle forsøke å overbevise den misunnelige om hans synd, blir han enda mer forbitret på den som er gjenstand for hans lidenskap, og altfor ofte fortsetter han å være uhelbredelig.
Den misunnelige sprer gift overalt hvor han ferdes, skiller venner og egger til hat og opprør mot Gud og mennesker. Han søker å bli betraktet som den beste og den største, ikke ved å gjøre heltemodige, selvfornektende anstrengelser for å nå fram til et høyt mål, men ved å bli stående der han er og forringe verdien av andres bestrebelser. . . .
Den tungen som gleder seg over å kunne gjøre vondt, den sladrende tungen som sier: .Meld ham! Vi vil melde ham”‘, sies ved apostelen Jakob å være satt i brann av helvete. Den sprer brannfakler rundt omkring seg. Hva bryr den sladderaktige seg om at han bakvasker den uskyldige? Han holder ikke opp med sin onde handling selv om han utslokker håpet og motet hos dem som allerede holder på å synke under sine byrder. Han bryr seg bare om å følge sin lyst til å skade andre. Til og med slike som bekjenner seg til å være kristne, lukker øynene for alt som er rent, ærbart, edelt og elskelig, og samler på alt som er forkastelig og ubehagelig, og offentliggjør det for verden.
Ha gode tanker om andre
Når vi lytter til en nedsettende bemerkning om vår bror, tar vi del i en slik krenkelse. På spørsmålet: “Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg?” svarte Salmisten: “Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte, som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin neste ondt og ikke fører skam over dem som står ham nær.” Sal. 15, 1-3.
Vi ville kunne unngå en uendelighet av sladder dersom alle ville tenke over at den som forteller ham om andres feil, vil, når anledningen gis, også fritt omtale hans egne feil til andre. Vi bør forsøke å tenke godt om alle mennesker, særlig om våre brødre, inntil vi blir nødt til å tenke annerledes. Vi må ikke være snare til å tro på onde rykter. Disse er ofte en følge av misunnelse eller misforståelse, eller kanskje de skyldes overdrivelse eller en delvis tilsløring av sannheten. Har avind og mistanke først fått innpass, vil de spre seg som dun for vinden. Dersom en bror kommer på avveier, da er det tid for deg til å vise din sanne interesse for ham. Gå til ham i vennlighet, be med ham og for ham mens du tenker på den uendelige pris Kristus har betalt for hans gjenløsning. På denne måten kan du kanskje frelse en sjel fra døden og skjule en mangfoldighet av synder.
Et blikk, et ord eller kanskje bare et tonefall i stemmen kan være fylt med en usannhet, og lik en hvesset pilespiss kan det trenge seg inn i et eller annet hjerte og forårsake et sår som ikke lar seg lege. På denne måten kan man rette en tvil eller en irettesettelse mot en som Gud hadde til hensikt å utføre et godt verk i, og følgen blir at vedkommendes innflytelse blir undergravd, og den nytten han kunne gjøre, blir ødelagt. Blant visse dyrearter kan vi legge merke til at dersom et av dyrene blir såret og faller, blir det øyeblikkelig angrepet og revet i stykker av de andre. Menn og kvinner som bærer kristennavnet, nærer også ofte den samme grusomme ånd. De legger for dagen en fariseisk iver etter å stene andre som er mindre skyldige enn de selv. Det er noen som peker på andres feil og misgrep for å avlede oppmerksomheten fra de feilene de selv har eller for å bli lovprist for stor nidkjærhet for Gud og menigheten.
Søk den første kjærlighet
Hos mange som lenge har vært med i sannheten, har en hard, dømmende ånd trengt seg inn i hjertene. De er skarpe, kritiske og ser feil hos andre. De har steget opp på dommersetet for å felle dom over dem som ikke retter seg etter deres ideer. Gud oppfordrer dem til å stige ned og bøye seg for ham i botferdighet og bekjenne sine synder. Han sier til dem: “Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvendt deg og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg.” Åp. 2, 4. 5. De trakter etter å få den første plassen, og ved sine ord og handlinger sårer de mange hjerter.
Mot denne ånd, og mot den falske sentimental-kristendom som er likså farlig, uttaler jeg min advarsel: Pass dere, brødre og søstre! Hvem er deres leder – Kristus eller den engelen som falt ned fra himmelen? Ransak dere selv og se om dere er faste i troen.
Ellen G White: Veiledning for menigheten del 2 kap 2
