Den skjulte kirkehistorien del 7
I Bibelens siste bok står det flere steder at Jesus har nøkkelen.
Vi fortsetter fra artikkelseriens del 6, en analyse av bibelteksten Matt. 16:13-19, som pavekirken hevder er beviset for dette kirkesamfunnets guddommelige autoritet. La oss analysere Jesu kommunikasjon. Han sa: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen». Sammenhengen viser klart hvem Jesus snakket til når han sa: «Det du binder på jorden skal være bundet i himmelen». Det var uten tvil apostelen Peter Jesus adresserte, og beviset på en slik antakelse er at han bruker det personlige pronomen «du». Hva ville, ifølge Jesu kommunikasjon, bli resultatet av at Peter fikk og benyttet denne nøkkelen? Svaret er tydelig, det står at det han da bandt på jorden, med denne nøkkelen, også ville være bundet i himmelen.
Hvis vi deretter blar et par sider fram i Bibelen og leser Matteus evangelium 18:18, finner vi denne påstanden fra Jesus: «Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på joden, skal være løst i himmelen». Hvem er det Jesus snakker til her? Han sier «dere», så det er klart at han nå formidler det samme budskapet til alle disiplene som han sa til Peter. Skal vi forstå disse versene slik at Jesus først utroper Peter til å være fundamentet eller klippen som framtidens sanne kirke skulle bygge på, slik at han kunne gis autoritet til å binde og løse? Etterpå gir han alle disiplene den samme autoriteten, som nettopp bygger på myndigheten av å være kirkens fundament, altså klippe.
Kanskje det også er berettiget her å minne om at hvem som helst, enten det er en patriark, profet, pastor, prest eller pave, som hevder noe som ikke er i samsvar med sannhetene i Guds Ord og Jesu undervisning, så er det lite trolig at himmelen har noen interesse av å bekrefte eller stadfeste det. Erklært usannhet og falsk lære «binder» ikke Gud til å verifisere det usanne. Tanken bryter fullstendig med Bibelens ideologi. Når og hvis Guds barn tror og forkynner det Herren har åpenbart, vil himmelen legge sin godkjennelse til, og bare da. Gud går selvfølgelig ikke god for usannhet og løgn, bare fordi et menneske med en lederoppgave i menigheten forfekter det.
Jesus spør alle disiplene (dere) om hva folk flest sier med hensyn til hvem han er. Responsen formidles ved at «de» (et flertall) svarte. De svarte ikke alle i kor og samtidig, det ville vært meningsløst. De ga tilsammen de ulike svarene, som bibelteksten nevner. Deretter stiller Jesus dem det samme spørsmålet: «Hvem tror dere (disipler i flertall) at jeg er»? Heller ikke som svar på dette andre spørsmålet ville det vært naturlig om de alle svarte samtidig eller hadde ulike svar. Den spontane Peter, her som i andre episoder i evangeliene, tar kjapt ordet, og svarer selvfølgelig for samtlige av disiplene som ble spurt, altså «dere». Som vi skal se fra andre skriftsteder, kjente de alle til det riktige svaret og Peter ga deres kollektive respons: «Du er Messias den levende Guds Sønn».
Påstanden at Peters respons knyttet til hvem Jesus var, representerte en ny og overraskende guddommelig åpenbaring der og da, er lite holdbar i Bibelens sammenheng. I Matt. 14:22 leser vi at Jesus ba disiplene om å dra i forveien med båten. De var midt ute på sjøen, fikk motvind og båten «stampet hardt mot bølgene», v. 24, da kom Jesus gående til dem på vannet. Disiplene ble redde, men snart skjønte de at det var Jesus og ikke et spøkelse. Det var da Peter ville møte ham på vannet. Uværet stilnet og det står i Matt. 14:33 at disiplene falt ned for ham og sa: «Sannelig du er Guds Sønn». De trodde alle at han var «Messias, den levende Guds Sønn».
Vi har også vitnesbyrdet til Marta (søsteren til Lasarus og Maria), hvor hun i Joh. 11:27 erklærer rett ut: «Jeg tror du er Messias, Guds Sønn som skal komme til verden». Ja, også Jesu mor, Maria, fikk direkte informasjon i Luk. 1:35, fra en Herrens engel, med budskapet om at barnet hun skulle føde var «Guds Sønn». Denne kunnskapen var hele tiden tilgjengelig for den lille flokken med troende som vandret sammen med Mesteren,
Etter at Peter hadde bekreftet at de alle trodde på og visste hvem han var, er det at Jesus forteller dem at det er hans Far i himmelen som har åpenbart denne sannheten for både Peter og de andre disiplene. Ingen av dem hadde en annen mening om hvem han var, slik at Peter tydeligvis svarte på vegne av både seg selv og dem alle. Det er ingen logisk grunn til at Jesus skulle nevne alle disiplene ved navn, for å gi dem kredit for et riktig svar. Han spurte kollektivt, men gir respons til den av disiplene som svarer for dem. Trolig kunne det vært andre enn Peter, men han tok ordet først. Jesus svarer Peter siden han videreformidler deres respons: «Jeg sier deg dette, du (som) er Peter, på denne klippe» osv. Hvilken klippe henviser Jesus til? Er det Peter som fortalte hva de alle trodde, som er klippen?
Menighetens fundament. Er Guds sanne menighet, fra da av og i all framtid, bygget på et syndig og svakt menneske? En person som Jesus bare fem vers senere i dette kapitlet korrigerer med påstanden: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til», Matt. 16:23. Peter var nok kjapp med munnen, men var ikke på dette tidspunkt særlig solid hva angår karakter. Han tvilte da han gikk på vannet, Matt. 14:29-30. Da han ble satt på prøve benektet kjennskap til Jesus, Luk. 22:57-58. Han måtte irettesettes av Paulus for sitt hykleri, Gal. 2:11.14. At denne apostelen etter hvert vokste i sin gudstro er klart demonstrert i det nye testamentet. Det er derimot ingen indikasjoner i Skriften på at han fikk den rollen, oppgaven og myndigheten pavekirken senere ga ham, for å skape legitimitet for å bevilge biskopen i Rom autoritet, myndighet og makt over andre kristne ledere og rett til å finne opp en lære som opponerte mot Skriften.
Når vi legger til side forutfattede meninger, og ser på Jesu kommunikasjon med både logiske øyne og i den sammenheng som evangeliet tilbyr, er budskapet klart nok. Med disse selvfølgelige observasjonene, er det lett å forstå hvorfor de fleste av de tidlige katolske teologene og kirkefedrene aldeles ikke var overbeviste om at det var personen Peter som var menighetens klippe. Noen mente, som vi alt har sett, at det Jesus sa gjaldt alle disiplene, og det stemmer, siden han sa det samme til dem alle. Og noen av kirkefedrene mente at det var bekjennelsen som var fundamentet for Guds menighet, og vi kan se at det også kan passe.
Og da kan vi igjen minne hverandre på det grunnleggende tolkningsprinsippet, at vi ikke må tolke slik at Bibelen blir uenig med seg selv og vi må ikke bare velge et vers som passer våre synspunkter og ignorere vers som gir et annet innhold til temaet.
Vi kan også inkludere episoden omtalt i Lukas 22:24-26. Der står det: «Det ble en trette blant dem (disiplene) om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst. Da sa han (Jesus) til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som bruker makt over dem kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren».
Vi kan merke oss at denne krangelen fant sted bare noen timer før Jesu lidelse og død og selvfølgelig etter at han hadde fortalt dem om hva eller hvem som var klippen hans menighet skulle bygges på. Det er i hvert fall sikkert at verken Peter eller noen av de andre disiplene visste noen verdens ting om at det var Peter som skulle være klippen og lederen for Guds menighet. Hadde de hatt kjennskap til det, ville de selvfølgelig ikke trettet om hvem som skulle ha lederposisjonen. Alle disiplene hørte hva Jesus sa om klippen som hans menighet skulle bygges på, men ingen oppfattet det slik pavekirken, mange hundre år senere, fant det opportunt å tolke denne uttalelsen. Jesus hadde ved denne hendelsen en glimrende anledning til å minne disiplene på at det var Peter som var lederen og menighetens fundament, hvis nettopp det hadde vært betydningen av hans tidligere kommunikasjon.
Klippe eller stein. 
Det er mange tvilsomme antakelser knyttet til pavekirkens tolkning. For det første er det et grammatisk problem som ikke er synlige verken på engelsk eller norsk. På det greske språk er et substantiv enten hannkjønn eller hunkjønn, det er ikke kjønnsnøytralt. En parallell ville være om vi på norsk benyttet ordene skuespilleren (for en mann) og skuespillerinnen (for en kvinne). Jesus sier til Peter: «Jeg sier deg at du er Peter («petros», et hannkjønnsord), og på denne klippe («petra», hunnkjønnsord) vil jeg bygge min menighet …» Matt. 16:18. På gresk ville det være utenkelig at disse to ordene for «klippe» omtaler det samme. Det ville være like uriktig som å si til en mann: «Du er skuespilleren og med denne skuespillerinnen vil jeg lage dette teaterstykket». Jesus sa ikke at han ville bygge sin menighet på personen Peter, men på noen eller noe som ikke var Peter, og som ble illustrert med et annet ord.
Det greske ordet «petra» er andre steder i Skriften kun benyttet for å beskrive et solid fjell, og i overført betydning, Kristus. Eksempler: (1) «Og la det (Jesu legeme) i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget (petra). Så rullet han en stor stein foran inngangen til graven, og gikk bort», Matt. 27:60. (2) «Og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen (petras, genetiv form), som fulgte dem, og klippen (petra) var Kristus», 1. Kor. 10:4.
Når Peter selv benytter dette ordet for å omtale Kristus, sømmer det seg ikke senere å flytte betydningen til et vanlig menneske. Konklusjonen er at det greske ordet «petra» betyr en solid urokkelig klippe, lik den Jesu grav ble hogd ut av, men også benyttet som beskrivelse av klippen Kristus. Mennesket og apostelen Peter er omtalt som «petros», et ord som på gresk betyr en flyttbar, ustabil og liten stein eller en klynge av småstein og langt fra en klippe («petra»).
At Herren er illustrert med ordene klippe og fjell, er å finne flere steder i Skriften, både i det gamle og nye testamentet, bl.a. 1. Mos. 49:24. 5. Mos. 32:4. 2. Sam. 22:2-3. Salme 18:32. 78:35. 94:22. Jes. 26:4. 44:8 og Rom. 9:33. 1. Kor. 10:4. Klippen Jesus henviste til som fundamentet for sin sanne menighet, er ifølge Bibelen ham selv, naturlig nok samstemt med den identitet både disiplene og Peter ga ham: «Du er Messias, den levende Guds Sønn».
Snakket Jesus om å bygge en kirke på klippen? Hva mente Jesus egentlig?
Det hevdes også i pavekirkens apologetiske litteratur, at «klippen» må henvise til personen Peter, for på arameisk er det samme ordet («kipha») benyttet for både «Peter» og «klippe». Vi kan lett se at dette forsøket på å bekrefte en tolkning som kirken kom fram til senere i sin historie, er fristende. Problemet er bare at bibelversene vi henviser til, ikke er på arameisk, men på gresk. Ingen arameisk tekst er tilgjengelig, og det er lite troverdig å vise til noe som ikke eksisterer, for å skape en bekreftelse som er opponerende til det som faktisk er dokumenterbart.
En nyttig tilleggsinformasjon er Jesu kommunikasjon i Joh. 1:42.43. «Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus. Og han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal kalles Kefas («petros» ikke «petra») det betyr Peter». I dette verset tilbyr grunnteksten selv forklaringen at Kefas er oversatt til Peter. Grunnen til denne ekstra presiseringen er at «Kefas» ikke er et personnavn på arameisk, og derfor trengte en forklaring.
Peters opphold i Roma. Den katolske kirke påstår at etter å ha blitt utpekt til å være den kristne kirkens grunnvoll, reiste Peter til Roma og fungerte som biskop eller pave der i 25 år (fra år 42 – 67 e.Kr.) Dette er en påstand som ikke kan bekreftes fra verken Bibelen eller historien. I Catholic Encyclopia (artikkelen Peter) innrømmes det rett ut at Peters Roma tilværelse er en tradisjon som dukket opp i det 3. århundre.
Apostlenes gjerninger viser at Peter oppholdt seg i Antiokia, Samaria, Joppa, Cæsarea og flere andre steder. Bibelen forteller at han i år 44, mens han ifølge pavemakten var kirkens leder i Rom, var en av disiplene på kirkemøtet i Jerusalem, Ap.gj.15:7. Året 53 møtte Paulus ham i Antiokia, Gal.2:1l, mens han ifølge kirkens tradisjon var biskop i Rom. Året 58 skrev Paulus sitt brev til de kristne i Rom, og sendte hilsener til 27 navngitte personer, Rom. 16:3-15, men han nevnte ikke sin apostelvenn Peter, som ifølge kirken da var leder der. Alt tyder derfor på at Peter aldeles ikke var i Roma i år 58. Alle disse observasjonene viser at Peters tilværelse som pavebiskop og leder i Roma de årene kirken hevder, ikke er riktig. Peter var en gift mann, Matt.8:14. Han tillot ikke noe menneske å falle ned å tilbe seg, Ap.gj. 10:25.20. Han hadde tydeligvis ingen tro på menneskelige tradisjoner, 1.Pet.1:18, og han kaller Jesus for klippen menigheten er bygd på, 1.Pet.2:4. Han ville vært en elendig pave.
Trollmannen Simon. Mange historikere, også katolske, nevner en person ved navn «trollmannen Simon». I Ap. gj. 8:9-24 fortelles det om en mann som bedrev trolldom i Samaria og «utga seg for å være noe stort». Senere ble han døpt, men da han henvendte seg til Peter for å kjøpe evnen til å gi mennesker den Hellige Ånd, ble han naturlig nok kraftig irettesatt.
Flere myter om denne trollmannen har imidlertid sirkulert innen katolsk kirkehistorie, og en av legendene er at han senere dro til Roma for å oppsøke Peter. I henhold til apokryfene, (som er en del av den katolske Bibelen), møttes apostelen Simon Peter og Simon trollmannen (Simon Magus) på Forum Romanum, hvor de konkurrerte i mirakler og magi. Simon Peter vant og Simon trollmannen omkom da han flyktet. Mytestoffet om Simon levde lenge, og bidro blant annet til eventyret om Faust. Å tro at apostelen Peter ville delta i en konkurranse om hvem som kunne utføre de største Guds mirakler og «magiske» handlinger, er i seg selv en absurd tanke. Men husk at denne myten er inkludert i pavekirkens egen Bibel, slik at fortellingen fikk god spredning hos både leg og lærd.
Mange granskere antar at legenden om trollmannen Simon ble til apostelen Simon (Peter) i kirkens historie. Det kan forklare hvorfor pavekirken hardnakket hevder at Peter var i Roma alle de nevnte årene, selv om Bibelen klart viser at han var helt andre steder på samme tid. (Fortsettelse i del 8.)
Et tilbud. De mange kildehenvisningene til påstander og sitater som er inkludert i artiklene i denne temaserien, er av plasshensyn ikke inkludert her, men vi ønsker å gjøre dem tilgjengelige for våre lesere i en gratis bok på 480 sider. Bokas tittel er: «Sannhetens Seier», og er en rikt illustrert helt fersk norsk oversettelse av Dr. Benjamin George Wilkinsons monumentale verk «Truth Triumphant». Denne boka inkluderer nesten 1000 kildehenvisninger, inklusivt alle henvisningene som hører med i artiklene i denne serien. Boka inneholder en detaljert beskrivelse av «Menigheten i ødemarken», fra apostlenes tid til reformasjonen og videre til dagens situasjon. Du vil finne beskrivelser og dokumentasjon om Guds sanne bibeltro folk i hver generasjon i en rekke land ned gjennom historien. Boka tilbys gratis og fritt tilsendt. Skriv navn og adresse under «Leave a Reply» nederst på siden og be om å få boka tilsendt.
JB
