Den skjulte kirkehistorien – del 6 Pavekirkens myndighet

Menigheten i ødemarken

Del 6. Pavekirkens selverklærte myndighet.

 Før vi studerer mer om de kristne som valgte å holde fast på apostelmenighetens tro og lære, og hvordan deres etterkommere ble «menigheten i ødemarken», burde vi nevne noe om hvorfor pavekirken ga seg selv et mandat til å overstyre alle andre kirkeledere. Vi må også kjenne til begrunnelsen til at ur-menighetens etterfølgere ikke kunne akseptere den politiske kirkemaktens krav om å være Guds redskap og sannhetsformidler.

Både medlemmer av pavekirken og de fleste som tilhører andre kirkesamfunn, kjenner til at Matt. 16:18.19 inneholder sentrale nøkkeltekster for den katolske kirke. Uten den spesielle tolkningen kirken tillater seg vedrørende disse versene, ville den miste mye av plattformen som den bygger sin geistlige autoritet på. Ideen er at disse bibeltekstene gir kirkens overhode myndighet og rett til å konstruere og erklære åndelige sannheter, som himmelen automatisk må godkjenne. Tolkningen leder til at det er personen, altså mennesket og disippelen Peter, en av de tolv læresvennene til Jesus, som hevdes å være selve fundamentet, klippen og grunnmuren som den kristne kirken skulle bygges på.

Forklaringen er videre at alle framtidige ledere av dette kirkesamfunnet, automatisk gis en åndelig myndighet og et mandat som videreformidlere av Jesu og apostlenes autoritet. Det hevdes at denne antatte guddommelige suksesjonen, tilhører systemet (altså kirkesamfunnet) pavene tilhører. Autoriteten er ikke knyttet til hva slags mennesker disse kirkelederne er, deres personlige forhold til Gud eller den karakter eller mentalitet de demonstrerte. Bibellesere kjenner selvfølgelig til at Jesus lærte det stikk motsatte, nemlig at det ikke var verken systemtilhørighet, genetiske faktorer eller posisjon som teller for Gud, men nettopp den karakter og mentalitet Herren tillates å utvikle i det enkelte menneske.

003-gnpi-056-peter-confessionDa Israelfolket ikke lenger reflekterte Guds plan og hensikt med dem, mistet de til slutt kallet om kollektivt å representere himmelens prinsipper. På et individuelt og personlig plan mottar alle mennesker en vedvarende invitasjon om å etablere et rett forhold til Gud.

De to bibelversene temaet gjelder, står i en sammenheng som må inkluderes for å sikre forståelsen av helhet. «Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han sine disipler: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sider dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen,» Matt. 16:13-19.

Viktig tolkningsprinsipp.                                                                                                                                                                 Det er mange observasjoner vi kan gjøre med hensyn til pavekirkens påstand relatert til disse versene. Vi trenger selvfølgelig å finne ut om kirkens tolkning er holdbar med hensyn til bibeltekstens sammenheng og grammatiske betydning. Absolutt alt som erklæres å ha Skriftens samtykke, må kunne verifiseres, fra nettopp Skriften, ikke fra noe annet. Fra Bibelens eget innhold, må vi også kunne identifisere hvordan både Peter og disiplene selv tolket Jesu kommunikasjon. De var jo der og forsto bedre enn noen hva som ble sagt og betydningen av det. En grunnleggende tolkningsregel er at personene som er nærmest i tid, har den største mulighet til å tolke rett.

Vi merker oss også at kirken svært frimodig hevder at den absolutt alltid har trodd og lært at det Jesus formidler i disse versene, ene og alene var rettet til personen Peter. Videre lærer kirken at Peter senere dro til Roma, oppholdt seg der i mange år som kirkens leder, biskop og første pave, og at alle etterfølgende kirkeledere derfor førte denne suksesjonen videre.

800px-Priest_celebrating_Mass_at_Altar_of_Leo_I_in_St._Peter's_Basilica

Pave Leo den 1, også kalt den store, sitt alter i Vatikanstaten.
Foto ved Peytonlow.

Vår moderne tid gjør tilgjengelig det meste, også hva fortiden ønsket å skjule. Derfor kan vi oppdage at påstanden om at kirken alltid har trodd det samme om hvem som var «klippen» menigheten skulle bygge på, ikke på noen måte er korrekt. Det var aldeles ikke en unison forståelse blant kirkens tidlige prester, teologer og kirkefedre, om hvem som var denne «klippen». Det var faktisk pave Leo I, (ca. 445 e.Kr.) som var den første paven som offentlig gjorde krav på autoritet fra Kristus gjennom personen Peter.

Vi konfronteres her med et problem som synes å gjennomsyre mye av pavekirkens formidling. Inntrykket gis at få av kirkens toppledere, verken før eller nå, registrerte at når uriktige påstander til stadighet lanseres, fordi de er opportune i gitte situasjoner, vil menneskers tillit til kirkens seriøsitet, etikk og moralteologi selvfølgelig svekkes, når det usanne blir avslørt. Fortidens strategi gjorde at innsyn ble forhindret og taushet sikret ved restriksjoner og forfølgelse, slik at kirken tidligere kunne si og gjøre hva som helst, bare det fremmet egen sak. På den tiden ble eventuelle opponenter taklet med hård hånd, og hierarkiet valgte bare å benekte motsigelser uten nevneverdig hensyn til om de var objektivt sanne eller ikke. Slik er det ikke lenger mulig å fungere, og vi må kunne etterlyse en langt mer ydmyk holdning hos kirkens ledere, når fortidens usannheter stadig vekk blir gjort synlige. I stedet finner vi at de uriktige påstandene bare gjentas, sammen med erklæringen at det er kirkens system, vesen og struktur som alltid har rett, selv om menneskene i systemet gjør og hevder det som beviselig er feil. Med rette må det sies at en slik holdning ikke bare er ulogisk, men rett og slett absurd.

Kirkefedrenes uenighet.                                                                                                                       Den glemte eller rettere sagt skjulte sannheten, er at de tidlige kirkefedrene delte seg inn i fire grupper når det kom til tolkningen av hva og hvem klippen er. Dreyer og Weller har for eksempel i sin forskning påvist at bare 17 av nær 70 kirkefedre mente at Jesus henviste til personen Peter som klippen, slik kirken etter hvert begynte å lære. En gruppe besto av 8 kirkefedre eller teologer, og de mente at klippen måtte henvise til alle apostlene og vi skal etterpå se på deres argumenter for denne forståelsen. Det tredje partiet var det største og besto av 44 teologer, og inkluderte faktisk flere av kirkens mest kjente kirkefedre. De var overbeviste om at det var apostelen Peters bekjennelse som var trosklippen Guds menighet skulle bygges på. Og da menes selvfølgelig bekjennelsen: «Du er Messias, den levende Guds Sønn». En fjerde gruppe kirkefedre, som talte 16 teologer, mente at det var personen Kristus som var klippen og en slik forståelse bygger selvfølgelig på mange vers i Bibelen, blant annet verset som rett ut hevder at «klippen er Kristus». Med denne informasjonen tilgjengelig, kan vi etterlyse validiteten av den påståtte unisone enigheten som kirken postulerer.

Klippe i Middelhavet

Klippe i Middelhavet

I den forbindelse kan det nevnes at den kjente katolske teologen Augustin (ca. 400 e.Kr.) var en av dem som tvilte på at Jesu uttrykk «klippe» betød personen Peter. Teologen Chrysostom skriver fra samme tidsperiode at Jesus selvfølgelig mente Peters bekjennelse, ikke personen Peter. Han argumenterer med at dette er den eneste tolkningen som passer med sammenhengen i resten av Skriften. Andre av kirkens ledere skriver også at ingen burde knytte hverken Peter eller de andre apostlene til maktposisjoner i menigheten, og nevner at Jesu fysiske bror, kalt «Jakob den rettskafne», faktisk ble den fremste av dem, på grunn av sin ydmykhet og rettferdighet.

Klippen+var+Kristus

Klippen er Kristus, Messias, den levende Guds sønn.

Sannheten tilhører Gud.                                                                                                                 Noen vil sikkert si at det er helt naturlig og vanlig at man prøver å jukse litt og presentere egne synspunkter på en så gunstig måte som mulig, ved å vektlegge det som støtter eget synspunkt og nedtone det som opponerer. Nei, og absolutt nei! Det er ikke et politisk parti vi omhandler her. Det verken skal, må eller burde være vanlig og naturlig når en bevegelse som gir seg ut for å formidle Guds sannheter, skal drive sannhetssabotering for å fremme seg selv og egen tro. Det er vanskelig å finne en holdning som er like uholdbar når kristentro er tema. Objektiv åndelig sannhet i et kristent perspektiv, tilhører ikke noen av oss. Den er Guds egen eiendom og vi kan bare ta del i den hvis vi identifiserer oss med den. I et verdslig system må vi dessverre ofte regne med at absolutt oppriktighet ikke alltid er å finne, men når Guds prinsipper og sannheter skal deles med andre, skal og må åpenbar objektivitet være en absolutt betingelse. Skulle et kirkesamfunn velge seg bort fra dette guddommelige prinsippet, er det stor risiko for samtidig å velge seg bort fra Guds ledelse.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                           En annen tankevekkende refleksjon er at ifølge statistikken om antall kirkefedre som tolket teksten om Peter og klippen, vel og merke hvis flertallet skulle oppleves å være verd å lytte til, burde standpunktet ha vært at det er Peters bekjennelse som er klippen menigheten skal bygges på. En ufravikelig regel som alle seriøse bibeltolkere støtter, er at vi ikke kan tvinge Bibelen til å være uenig med seg selv. Vi kan for eksempel ikke velge å holde oss til bare en av to uttalelser om samme tema, hvis de tilsynelatende ser ut til å motsi hverandre. Vi må i stedet fortsette å lete i Skriften for å finne broene som forklarer det som først kan se ut til å være i opposisjon. Og da må selvfølgelig premisset være troen på at Bibelen faktisk ikke motsier seg selv. Ikke minst må troen på det Paulus skriver til Timoteus være på plass, nemlig at «hele skriften er innåndet av Gud», 2. Tim. 3:16. (Fortsettelse i del 7.)

 

Et tilbud.                                                                                                                                                  De mange SSBok2kildehenvisningene til påstander og sitater som er inkludert i artiklene i denne temaserien, er av plasshensyn ikke inkludert her, men vi ønsker å gjøre dem tilgjengelige for våre lesere i en gratis bok på 480 sider. Bokas tittel er: «Sannhetens Seier», og er en rikt illustrert helt fersk norsk oversettelse av Dr. Benjamin George Wilkinsons monumentale verk «Truth Triumphant». Denne boka inkluderer nesten 1000 kildehenvisninger, inklusivt alle henvisningene som hører med i artiklene i denne serien. Boka inneholder en detaljert beskrivelse av «Menigheten i ødemarken», fra apostlenes tid til reformasjonen og videre til dagens situasjon. Du vil finne beskrivelser og dokumentasjon om Guds sanne bibeltro folk i hver generasjon i en rekke land ned gjennom historien. Boka tilbys gratis og fritt tilsendt. Skriv navn og adresse under «Leave a Reply» nederst på siden og be om å få boka tilsendt.

Tags: , , , , , ,

No comments yet.

Leave a Reply