Det er en god stund siden startskuddet lød og det første kullet begynte på sin etappe. De var godt forberedt og hadde samlet styrke og energi for oppgaven. De hadde også alle studert løypa grundig, slik at de ikke skulle risikere å overse den oppmerkede stien og komme på feil spor. Lag etter lag sto klare til å ta imot stafettpinnen, da det var deres tur til å gjøre en innsats.
Er det du som skal ut i det krevende terrenget nå? De som løp før deg har gjort sitt, og nærmer seg ditt ståsted. Med utstrakte hender rekker de markøren til dem som er beredt til å fortsette. I det de kommer opp til mål-punktet, sakner de farten for å avslutte for sin del. Med forundring blir de stående å se etter dem som nå skulle begynne en av de mest krevende etappene, den siste runden før løpet er slutt. Men det er ingen der som venter. Det er ingen som har gjort seg klare og er forberedt til å sluttføre oppgaven.
De første løpernes oppmerksomhet rettes mot deg. Er du en av dem som skal delta på den viktige siste strekningen? Du ser deg litt forvirret omkring og opplever at det settes fokus på deg. Men jeg er da ikke forberedt på noe slikt, tenker du. Ikke har du ligget i trening og ikke har du studert løypa slik du vet hvor den egentlig går.
Du ble liksom vant til å tenke at det er andre og mer kvalifiserte løpere som må være med å bringe stafetten videre. Du ble opptatt med så mye som fyller hverdagen din, hver dag, slik at du ikke fant tid til å forholde deg til alle detaljene som hørte med til å være beredt. Dessuten var det så mange løp som ble arrangert samtidig, at du nesten ikke klarte å se dem fra hverandre. Noen løp til høyre mens andre løp til venstre. De så alle så ivrige ut, men det var helt klart at mange av dem bare var med på noe de selv hadde arrangert, uten riktig å vite hvor de kom fra eller hvor de skulle. Det var endog noen som bråstoppet og begynte å løpe i motsatt retning av det de tidligere hadde beveget seg. Enkelte stoppet bare opp og satte seg ned for å prate med andre løpere, eller de sovnet på veien med hodet på en stubbe.
Du står der og grubler på om det er noen hensikt i at du også blir involvert. Alt er bare så kaotisk. Du begynner å lete etter noen som kan gi deg litt veiledning. Noen som har brukt tid til å sette seg inn i løpets hensikt, og derfor kjenner til hvor den rette stien går. Det må da være noen som er kjent med planen og vet hva som er rett å gjøre, tenker du. Du spør den ene etter den andre, men de gir alle ulike svar, slik at du blir mer forvirret enn du var før. Noen peker en vei og andre en annen. Du hører til og med dem som sier at det ikke spiller noen rolle hvilken vei du løper, for alle stiene er merket slik at de kommer i mål.
Da nærmer en person seg og spør deg om du har lyst til å være med. Du benekter ikke det, men deler med den fremmede at du ikke vet nok om dette løpet og at du ikke kjenner løypa. Den fremmede tar fram en manual og gir deg. Sett deg ned og studer denne planen, sier han, da kommer du til å få lyst til å være med, for da vil du forstå hva det hele dreier seg om.
Du tar imot utfordringen, og setter deg inn i meningen med løpet. Da begynner du å begripe at hensikten ikke er at noen skal løpe for andre eller alle. De som løper kan bare gjøre det for seg selv, og den viktige seieren som venter når målet nås, kan ikke overføres til noen. Alle kan bli seiervinnere, men de behøver ikke å bli det samtidig. Du konkurrerer ikke med noen, men løper for selv å komme i mål og samtidig kunne gi stafettpinnen til andre som ønsker å være med.
Til slutt er du klar og begynner på din etappe. Stadig vekk møter du andre løpere som virrer hit og dit og ikke klarer å holde seg til den rette stien. Du roper oppmuntrende til dem og inviterer dem til å bli med og ta løpet på alvor. Noen få gjør det, men de fleste trekker bare likeglade på skuldrene og holder på med sitt.
Du merker deg at det har begynt å skumre, og vet at snart kommer mørket krypende. Da blir det vanskelig eller umulig å finne fram. Dette løpet er planlagt for dagslys, slik at så mange som mulig kan se, forstå og velge å være med.
Akkurat der forlater vi denne scenen. Du er engasjert. Du vet at løpet snart er slutt. Du har mottatt manualen. Du er gjort kjent med hvor løypa går. Du vet at ingen andre kan passere målstreken for deg. Du kjenner til at mange roter omkring og vet verken hvor de er eller hvor de skal. Samtidig vet du at din framtid er avhengig av at du selv når fram og at du hjelper andre til det samme.
Hva er din respons?
JB
