Etter å ha vært engasjert i mange tiår med bibelsk forkynnelse og åndelige veiledning, er det noen spesielle problemstillinger som stadig dukker opp i samtaler med mennesker.
Et av dem er manges lengsel etter å kunne forstå en solid bibelsk oppskrift som virkelig fungerer i møte med indre og ytre fristelser til synd. Utallige ganger har jeg møtt kristnes frustrasjon over at godt innarbeidede «skjødesynder» av ulikt slag, oppleves omtrent umulige å overvinne, uansett hvor mye og inntrengende personen ber om Guds hjelp.
Hvilken fin verden vi ville ha hatt, dersom alle fulgte Guds råd beskrevet i denne artikkelen!
Mange sier at de vil, lengter etter, ønsker og ber om seier, men når fristelsen hugger til, er det som om all kraft til motstand er borte. Som en sa: «Når fristelsen ikke er akutt, tror jeg at det går bra og jeg ønsker at det alltid skal være slik, men i det jeg fristes, endres min mentalitet slik at jeg faktisk ønsker å synde selv om jeg hater det jeg gjør. Da tiltrekkes jeg for en stund mer av synden enn av ønsket om seier».
Jeg møter også stadig oftere troende som har en motsatt orientering, og hevder at problemstillingen synd og seier, er et blindspor. De har som regel et primært fokus på det sosiale evangelium. I samtale med dem, viser det seg at de ikke klarer å forstå eller leve i den sunne balansen mellom et vertikalt Jesusforhold som endrer karakteren og gir kraft til seier over synd, og det samme forholdets karakterfrukter som vises i horisontale relasjoner.
Kanskje de glemmer at det er synden som er sykdommen vi må helbredes fra gjennom frelsen, og at oppgjøret med synd til enhver tid engasjerer vår frie vilje. De overser forsoningens to likeverdige budskap. Jesu død på korset i vårt sted, synliggjør det første av himmelens to tilbud, nemlig tilgivelse for personlig angret og bekjent synd. Jesu stedfortredende død representerer derimot ikke en nødvendig løsning på den syndige, falne og ødelagte naturens kontroll og dominans over oss, men nettopp det oppgjøret er innholdet i den andre sentrale delen av forsoningen.
Denne andre siden av forsoningen er ikke ankret i Jesu død, men i Jesu liv som menneske med vår falne natur. Der finner vi oppskriften til den seieren over synd som kan gjøre den tilgitte synderen til borger i Guds rike. Mange kristne vektlegger hans død, men ignorerer Bibelens vektlegging av hans liv. Det evige og ekte evangelium inkluderer begge.
Jesus hadde med vår natur ingen kraft i seg selv til seier, men hentet alt fra sin Far, «minutt for minutt». Hans vitnesbyrd om oppskriften til seier og et hellig liv er klart nok. «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv», Joh. 5:19. «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv», Joh. 5:30. «Og av meg selv gjør jeg intet», Joh. 8:28. «For jeg har ikke talt av meg selv», Joh. 12:49. Vi har heller ingen kraft i oss selv med vår falne natur, men må hente alt fra Jesu Ånds iboen, «minutt for minutt».
Tilgivelsen er ikke frelsen fra synd, men fra skylden for begått synd. Helliggjørelsen som finner sted i vandringen med Jesus, er derfor ikke et unødvendig tillegg til tilgivelsens frelse, det er fullføringen av frelsen fra synd.
Jesu seier over fristelser med vår natur er ikke stedfortredende slik hans død er, den åpner i stedet døren til et batteri av fantastiske løfter om at han kan og vil gjenta sitt seirende liv i oss. Og det er her hemmeligheten til vår seier over fristelse blir åpenbart.
Arbeidsfordeling.
Med Bibelen som kilde og gjennom egen og andres erfaring, tror jeg at hemmeligheten ligger i både å forstå, akseptere og praktisere den arbeidsfordelingen Bibelen tilbyr. Med det mener jeg både å innse hva som er min del av et seirende kristenliv, og hva som er Guds del. Hvis jeg ikke er med på min del av samspillet, men tror at Jesus skal gjøre valgene for meg, er nederlag garantert. Han nekter å overstyre min frie vilje. Det samme nederlaget vil bli min erfaring hvis jeg skulle innbille meg at jeg må ta over Guds del, som er kampen mot Fristeren.
Ikke på noe tidspunkt i vår vandring med Herren, tar han fra oss den frie viljen. I seg selv og løsrevet fra et nært forhold til Gud, er denne viljen like svak som «tråder av sand», likevel vil jeg hevde at «viljens rette bruk» samtidig er nøkkelen som åpner døren for himmelens seierskraft.
Så lenge jeg ønsker, drømmer, håper og lengter etter guddommelig styrke til å stå imot min falne og syndige natur, er det som å bokse mot en tåkesky. Jeg sliter meg ut, men treffer ikke noen ting.
Da Eva ble fristet av djevelen i Edens hage, valgte hun å fokusere på samtalen mellom seg selv og Satan, og nettopp der begynte nederlaget. Hun gikk, så, lyttet, argumenterte, tenkte, vurderte og reflekterte. Hun var allerede på fristerens grunn og var sugd inn i hans opplegg, lenge før hun grep etter den forbudte frukten.
Jeg tror at mange kristne som har det veldig vondt fordi synden herjer med dem og forårsaker smerte, fortvilelse og nederlag for dem selv og andre som står dem nær, gjør akkurat det samme som Eva. De har ingen beredskapsplan å aktivisere når de farlige situasjonene oppstår. Så lenge vi har den falne naturen, kan hurtige assosiasjoner fra tidligere fall og djevelens lynraske arrangering av fristelser, overrumple oss og ofte forårsake at vi snubler.
Samarbeidet ligger i en bevisst valgt og vedvarende holdning, om at jeg gir Gud min svake vilje og ber han om «både å ville og virke» Fil. 2:13, i meg etter sin vilje. Min svake vilje endret av Jesu nærvær, gjør den så sterk at seieren er garantert. Jesus tar ikke automatisk over viljen vår som styrer valgene vi tar. Ikke på noe tidspunkt automatiserer eller robotiserer han oss. Dette er ikke et «en gang for alle» eller et «en gang per dag» opplegg. Det er en «minutt for minutt» prosess, eller ennå mer beskrivende, en «sekund for sekund» overgivelse til Frelseren. Hva tror du Guds ord mener med uttrykkene: «Be til enhver tid». Vi ba «natt og dag», Vær «vedholdende i bønnen», og «utholdende», Ef 6:18. 1. Tess. 3:10. Rom. 12.12. Ap.gj. 1:14.
Guds handlemåte i frelsesplanen vil bli vurdert av alle som lever i universet. Anklagene fra Satan er at alle som syndet er hans eiendom, og at Gud ikke har rett til å frata han mennesker som har valgt å la han være Herre i sine liv.
Derfor kan ikke Gud manipulere noens frelse og han kan aldri gå på akkord med vår vilje, men han har lov til å gripe inn når vi frivillig gir ham vår svake vilje, slik at den styrkes. Alt Gud gjør må hele tiden være i forhold til våre valg.
Når Gud i dommen erklærer noens frelse og andres fortapelse, vil hans begrunnelse bli tilgjengelig informasjon for alle. De frelste vil bli overbeviste i løpet av de tusen år. De fortapte vil ved slutten den samme tidsperioden måtte innse at deres utslettelse er deres eget valg, ved at de ikke, med det lys de hadde, lot Guds Ånd lede i deres liv. «Rettferdig er du fordi du har dømt slik…», Åp. 16:5. «Sanne og rettferdige er dine dommer», Åp. 16:7.
Hvis jeg prøver å takle en fristelse når den blir bevisst, ved at jeg «der og da», setter alt inn på å kjempe mot den med det jeg har av viljestyrke og besluttsomhet, har jeg allerede begynt å bevege meg inn på Guds enemerker i samarbeidet. Hvis jeg i stedet øyeblikkelig igjen gir min vilje til Frelseren og ber han ta over kampen mot fristelsen i mitt sinn, vil himmelens styrke bevare meg. Til tider er fristelsene så intense og vedvarende at denne overgivelsen må finne sted kontinuerlig.
Deretter ser det ut til at djevelen kan la oss være en stund, mens han planlegger en ny strategi for å ramme oss med nye fristelser. Når Paulus skriver: «Jeg dør hver dag» (fra meg selv), 1. Kor.15:31, tror jeg det nettopp er denne tilintetgjørelsen eller overgivelsen av selvet han sikter til.
Noen kristne som jeg har møtt, tolker dette samarbeidet som en automatisk prosess. De sier at de allerede har gitt sitt liv til Gud, og derfor vil hva de enn sier, tenker, mener og gjør, automatisk utgjøre Guds vilje. Jeg kan ikke annet enn å hevde at denne oppskriften må representere en illusjon, helt på kanten av å være en formastelse. Skal vi tenke Guds tanker etter ham, uttrykt i våre egne sinn, må overgivelsen av vår vilje til Gud og tillatelsen til at han kontrollerer tanker, ord og gjerninger, være vår vedvarende bevisste holdning. Ved hver nye situasjon i livet, kan vi ta tilbake denne kontrollen og vi kan på nytt be Herren om å lede. Gud er fullstendig avhengig av vår bevisste invitasjon. For at han skal kunne dømmes rettferdig til slutt, må det være slik.
Fristelsens prosess.
«Enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Far ikke vill, mine kjære brødre», Jak. 1:14-16.
Det er den falne naturens indre dragning til synd, som skaper konkrete og individuelle fristelser. Hvis jeg skulle mene at fristelse er synd, har jeg allerede, ifølge Bibelen, fart vill. Det å bli oppmerksom på eller bli bevisst en fristelse, er selvfølgelig ikke synd, for da ville Jesus ha syndet når han ble fristet. Synd blir resultatet hvis vi ikke arresterer fristelsen ved å aktivisere Jesu oppskrift. Det Jakob skriver indikerer at prosessen med å vurdere, dvele ved eller analysere fristelsen, uten å ha et oppgjør med den, fører til fall. En fristelse må konfronteres straks den registreres, men denne konfrontasjonen betyr ikke at vi begynner å kjempe mot den med det vi har av viljestyrke og besluttsomhet.
Det er akkurat her samarbeidet blir aktuelt. Ved bevisst å gi Jesus vår frie, men svake vilje, og be han om å gjenta på nytt i våre liv, den seieren han vant i sitt liv, med vår natur, da også han måtte hente kraft fra sin Far, skjer seierens mirakel.
Det er ikke et trist liv Gud tilbyr oss når vi befris fra syndens makt OG i tillegg har vi dette løftet: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker han»
Hvis det ikke var mulig både å motta tilgivelse for synd av Guds nåde ved hans kraft, og også vinne seier over syndens dominans, av Guds nåde ved hans kraft, ville ikke frelsen være fra synd.
Men nettopp fordi Guds plan for oss er frelse fra synd, møter Bibelen oss med fantastiske løfter.
«Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den», 1. Kor. 10:13.
Hvis vi ikke forstår samarbeidsplanen mellom våre valg og Guds kraft, vil vi absolutt møte fristelser vi ikke kan tåle, og utgangen vil da bli nederlag. Men siden Gud er å stole på, vil han gi oss seier når vi aksepterer hans oppskrift.
«Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker han», Jak. 1:12.
Seier over synd er så sentral i frelsesplanen, at ingen som nekter å skilles fra sin synd, kan «motta livets krone», Åp. 2:10, «får spise av livets tre», Åp. 2:7 kan bli «kledd i hvite klær», Åp. 3:5. Gud motiverer oss til å ønske å motta guddommelig kraft, slik at vi kan «holde ut i fristelse» og derfor avstå fra fristelsens invitasjon til synd.
Og det er først når vi samarbeider med Herren på hans betingelser, ved at vi bevisst gir han vår svake vilje, at han kan styrke den, og gjøre slik at han i oss både kan «ville og virke» (utføre) det som er «til hans gode behag», Fil. 2:13.
Da kan vi oppleve hemmeligheten til seier over synd, som er et samarbeid mellom mennesket og Skaperen, og oppskriften er «mitt valg og Guds kraft.»
JB
