Kannibaler omvendes og andre historier fortalt og skrevet ned i Adventnytt 1925

Kannibaler omvendes

Solomon-Islands-Lagoon-420x0

Solomon øyene

For noen få år siden besøkte jeg Salomonøyene. For første gang kom jeg i forbindelse med kannibaler. Jeg så omvendte menn og kvinner som få år tidligere hadde spist menneskekjøtt og drukket menneskeblod. Selv om jeg hadde en sterk tro på de kristnes misjonsvirksomhet, ble jeg forundret over dette resultatet. Det mest underfulle av alt, var den måten disse innfødte hadde utviklet en slik klar forståelse av Bibelens sannheter.

Etter gudstjenesten lyttet vi til disse glade menneskenes vitnesbyrd, når de fortalte om evangeliets seirende kraft i deres liv. Høvdingen, en eldre mann, som uten tvil hadde vært med på mange skalpjakter og kannibalfester, sa: «Jeg er en forandret mann, og kanskje våre gjester vil høre hvordan denne forandringen fant sted. Det var på denne måten: Første gang jeg hørte om misjonærer, var for noen få år siden, da noen hadde en serie møter ca.100 km herfra.

En dag sa en klar stemme her nede, (med stort alvor banket han på brystet sitt): «Send bud etter misjonæren.» Denne stemmen var så vedholdende, at jeg gjorde som stemmen sa. Men han hadde ikke tid til å komme. Ofte talte denne stemmen til meg, og jeg sendte igjen bud etter han, men enda han lovde meg å komme, kom han ikke på to år.

Men så talte stemmen til meg sterkere enn før, og jeg sendte en deputasjon med innbydelsen. Mens disse var borte, sa noen fiender av hele misjonen: «Du vil angre deg: Disse misjonærene er slue mennesker, de vil stjele dine kakaonøtter slik som handelsmennene gjør, og dere vil bli slaver for hvite mennesker.» Jeg sa til meg selv: «hvis misjonæren ikke kommer denne gangen, vil jeg ikke invitere han flere ganger. Men han kom og jeg måtte behandle han pent, for jeg hadde jo sendt bud etter han så mange ganger.»

Mens alvoret lyste ut av hans svarte, perlerunde øyne, og hele ansiktet strålte av glede, sa han: «Dersom misjonærene er slue, da er hele mitt hjerte blant de slue, for legg merke til hva som har skjedd siden de kom? Vi har lært å leve fredelig. Våre unge mennesker får en utdannelse. Vår landsby er blitt renslig og det beste av det hele, gleden over evangeliet er kommet inn i våre liv. Nå kjenner jeg misjonærens velsignelser, jeg ønsker ikke å gå i sikk sakk, men på den rette veien inn i Guds rike.»

Slike misjonsmirakler gjentar seg ofte. Dette levendegjørende arbeidet, de frukter det får, og det håp det bringer til triste sjeler, er sterke bevis på dets egen karakter og dets opprinnelse. Som Guds gjerning hittil har gått framover, vil det fortsette til sin avslutning.         Ikledd kraft fra Gud, vil dets seiersgang ikke opphøre før evangeliet er blitt forkynt «i hele verden som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.»

indonesia Manado

Da jeg kom til Manado var det bare tre eller fire syvendedags adventister i byen. Etter seks måneders arbeid, er det nå en gruppe på 120 troende. Ofte er det slike som har ligget for døden og blitt helbredet for sine sykdommer ved alvorlig bønn. Noen har fått djevler drevet ut. En merkelig kjensgjerning angående vår virksomhet er den måten de mest voldsomme og villstyrlige menn er blitt omvendt. Menn som i årevis har vært befolkningens skrekk. En øvrighetsperson, som var leder for 3000 mennesker, var en gang så voldelig, at alle som kom til han senere, skalv av frykt. Nå er han en ydmyk og god ektefelle og en saktmodig kristen. Alle hans slekninger forundrer seg over den forandring som har skjedd med han og hans hjem. A. Munson

 

 

Luzon

Luzon på Filippinene

Han lærte Jesus å kjenne

To eller tre uker etter at vi hadde landet i den nordlige delen av Luzon (Filippinene), gikk min kone og jeg en sabbatstur. I det vi gikk langsomt langs en bambusalê, hørte vi en svak skurrende lyd, og da vi snudde oss rundt for å se, fikk vi øye på en eldre kvinne sitte på huk med en gammel steinmølle foran seg. Med den ene hånden dreide hun steinhellen, og med den andre slapp hun kornet ned gjennom hullet i den øvre steinen. Melet kom langsomt ut langsmed kanten. Vi så på henne og smilte. Vi forsto veldig lite av hennes språk og hun forsto ingenting av vårt, så den eneste måten vi kunne samtale på var å smile. Men hun så opp på en trapp som lignet en stige og ropte: «Juan, Juan!», og like etter kom det en ung mann ned trappen, rakte ut hånden og sa: «Mitt navn er Juan Afenir, og jeg står til deres tjeneste.»

Det gledet meg å møte en som snakket engelsk, og selv om hans engelsk var vanskelig å forstå, satte vi oss ned på en stokk og hadde en hyggelig samtale. Min nye venn fortalte meg at kvinnen som malte korn, var hans mor. Selv var han student ved det spanske jesuittkollegium der i byen. Det lå bare noen kvartaler fra der vi bodde.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                       Før vi gikk, stilte jeg han noen spørsmål om hans tro. «Unnskyld meg», sa han, «jeg har ingen. Jeg tror ikke på noen Gud, jeg tror ikke på Bibelen eller på noen religion.»

Før vi skiltes, lovde han å komme og besøke oss i vårt hjem. Noen få dager etter kom han. Jeg lånte han en bok og tre dager senere leverte han den tilbake. Jeg spurte om han hadde lest den.

«Nei,» sa han, «boken handler om Gud og siterer Bibelen. Jeg tror ikke på Gud, Bibelen lyver og derfor bryr jeg meg ikke om å lese den.

little-girls-laughing

En sjelden Egenskap
En gruppe jenter satt sammen en dag og samtalen dreide seg om en venninne som ikke var til stede. En eldre mann som nettopp kom inn i rommet, hørte ord ble sagt som: «ukjærlig», «merkelig», «besynderlig» og «snodig», og han tillot seg å spørre hvem de snakket om. Da de nevnte hennes navn, sa han med en alvorlig tone: «Ja hun er en merkelig ung jente, veldig merkelig, for man hører henne aldri snakke kritisk om en venninne som ikke er tilstede.» Det ble plutselig svært stille i rommet.

Jeg ble forbauset over hans frekkhet, men i det jeg pekte nedover gaten til det stedet min nabo satt, sa jeg: «Afenir, hvis jeg fortalte min nabo som sitter der borte at Juan Afenir er en løgner og en tyv, en man du ikke kan stole på, og at han er et dårlig menneske, hva ville du da tro om meg?»

«Vel,» sa han, «jeg ville tro at du var et dårlig menneske.»

«Hvorfor det?» spurte jeg.

«Fordi du ikke kjenner meg» svarte han, «du har bare snakket med meg en gang.»

«Men si meg» sa jeg, «kjenner du Bibelen? Har du noen gang lest den?»

«Nei» svarte han.

«Hva vet du om Gud? Har du noen gang prøvd Han?»

«Nei,» svarte han stille.

«Og likevel sier du, at du ikke tror på Gud, og at Bibelen lyver. Er det riktig av deg å komme til en slik konklusjon?»

Han innså at det ikke var rett, og da han forlot oss den ettermiddagen, tok han med seg en spansk Bibel. Han kom til oss mange ganger etter det og ble snart interessert i å studere profetiene. Siden kom han også til vår sabbatsskole.

En dag kom han begeistret opp trappen til huset vårt og sa: «Jeg skal reise til Amerika!»

Sukkerkompaniet hadde underskrevet en kontrakt om å flytte han til Hawaii. Etter å ha arbeidet for dem en tid hadde han håpet å kunne dra til «mulighetenes land». Det var med tungt hjerte jeg hørte denne nyheten, men jeg sa farvel og ga han noen brev han skulle ta med til venner i Amerika.

Vi hadde alvorlig bedt Gud om å sende oss unge menn, som kunne bli arbeidere for Ham blant deres eget folk. På den tiden hadde vi ikke en eneste med vår tro på hele den nordlige del av Luzon, med to millioner innbyggere, og 12 ulike språk.

Sant nok hadde ikke Afenir gitt sitt hjerte helt til Gud, men vi hadde et godt håp om at han ville. Selv om han nå hadde reist, fortsatte vi å be for han.

Jeg ble svært forundret da jeg en dag møtte den unge mannen igjen, mens jeg var ute en tur og spurte etter post. Jeg hilste på han og sa: «Jeg trodde du var reist til Hawaii?». «Jeg har vært der,» svarte han. «Hvorfor kom du da tilbake?» spurte jeg. «Jeg vet ikke selv» var svaret.

Jeg tror jeg vet hvorfor han kom tilbake. Han kom tilbake som svar på bønn. Gud hadde et oppdrag for ham å utføre. Kort tid etter ga han sitt hjerte til himmelens Gud, som han før ikke trodde på. Og det Ord han før forkastet, taler han nå med kraft til andre.

Før vi forlot Filippinene blev Juan O. Afenir ordinert til pastor og nå er han leder for Nord-Luzon misjonen.

Pitcairn_ariel_photo

PITCAIRN I STILLEHAVET, HVOR MYTTERISTENE FRA SKIPET BOUNTY EN GANG SLO SEG NED
En øy vunnet for Kristus
Ikke før på den store dag vil det store og gode verk, som misjonær Hare og hans kone har utført på Pitcairn øya, bli åpenbart. Det levde et kristent liv, idet de gikk omkring på øya og besøkte hver eneste familie. I dag er alle Øyas voksne befolkning, med unntak av 3 eller 4, medlemmer av menigheten.
Misjonær Hare hjalp oss også med praktiske ting. Han renset og pusset alle de 15 orgler, som finnes på Øya. Han filte sager, reparerte belgen til smeden og hjalp til på alle måter. Hans kone var like hjelpsom mot alle damene og var travelt opptatt hele dagen.
Mange skriftsteder fra Guds Ord, som vi ikke før forsto, kunne de forklare for oss. Bibelen er blitt som en ny bok for oss. Vi håper at det ikke går lang tid, før de kan komme til oss igjen. Utsiktene har aldri vært lysere for Pitcairn enn de er nå. M. E. McCoy.

 

Motivet for lydighet.

høstinnsamlingDen som forsøker å holde Guds bud, bare fordi han føler det som en plikt, og fordi det forventes av han, vil aldri erfare den glede som følger med sann lydighet. En slik person lyder ikke Gud. Når Guds forventninger føles som en byrde, fordi de kommer i veien for våre syndige tilbøyeligheter, kan vi være sikre på at vårt liv ikke er et kristent liv. Sann lydighet kommer av et viktig prinsipp i hjertet. Den har sin grunn i kjærlighet til rett og sannhet, og kjærlighet til Guds lov. Kjernepunktet i all rettferdighet er å være trofast og lydig mot vår Forløser. Dette vil gi oss kraft og lede oss til å gjøre det rette for rettens egen skyld, fordi det som er rett er velbehagelig for Gud.

 

 

Tags: , , , , , ,

No comments yet.

Leave a Reply