En gang vinteren 1849-1850 holdt James og Ellen White møter sammen med andre adventister i Oswego, New York. En ung mann ved navn Hiram Patch og hans kjæreste kom til disse møtene. De skulle snart gifte seg. Begge hadde blitt enige om at de ville legge det rette fundament for sitt nye hjem ved å bli kristne og medlemmer av en menighet. Men hvilken menighet skulle de tilhøre?
Oswego, USA
Mens de prøvde å velge, ble de overtalt til å delta på noen vekkelsesmøter som ble holdt av kommunens kasserer i en byens mange kirker. Det virket som om han hadde en stor byrde for de uomvendte, og ofte vred han hendene i fortvilelse mens han ba for syndere. Hiram Patch og hans forlovede var usikre på om de skulle bli medlemmer i den store kirken hvor kassereren talte eller den lille gruppen sabbatsholdere som bare møttes i et hjem. På et av møtene til disse sabbatsholderne, hvor Hiram var til stede, fikk Ellen White et syn. Hennes oppmerksomhet ble rettet mot Hosea 5:7. «Mot Herren har de båret sig troløst ad,» Hun ble i synet fortalt at disse ordene var rettet mot de menneskene som holdt vekkelsesmøter i kirken. Etter synet sa hun til Hiram Patch: «Vent en måned, og du vil selv vite hva slags karakter disse menneskene har. Hiram svarte: «Jeg vil vente». Innen to uker var gått ble kassereren akutt syk mens han ba på et møte. De brakte ham hjem og la han til sengs. Sheriffen og en politikonstabel ble utvalgt til å ta ansvar på kommunens regnskapskontor mens han var syk og borte. Da de sjekket regnskapsbøkene hans fant de ut at det manglet 1000 dollar. De hadde ikke lyst til å tro at denne mannen, som var så ivrig i å bringe vekkelser, kunne være skyldig i å stjele. Han måtte ha betalt noen i en forretnings transaksjon og glemt å føre det inn i bøkene, tenkte de. Så de bestemte seg for å ringe han å gi han en sjanse til å forklare. Men de var enige om å være forsiktige, for hvis han hadde tatt pengene, ville han sikkert prøve å skjule tyveriet.
Det ble arrangert slik at en av dem skulle holde øye med baksiden av huset mens den andre gikk inn hoveddøren foran. Like etter så konstabelen en dame komme ut av bakdøren med en sekk i hånden. Han så at hun gikk fort bort til en snøhaug, gravde et hull, satte sekken ned i hullet og gravde igjen. I mellomtiden satt sheriffen og snakket med den syke mannen, og fortalte så om den økonomiske forvirringen på kontoret og sa at han hadde sikkert en forklaring på dette.
Kassereren ble ivrig, løftet hendene mot himmelen og sa: «Jeg har Gud til vitne på at jeg ikke vet noen ting om de pengene!» Akkurat da kom hans kone inn i soverommet.
«Hva er i veien? Hvorfor er du så opprørt?» spurte hun.
«De tror at vi har deres penger,» sa han.
Hans kone løftet hånden sin og sa, «Gud er mitt vitne på at vi ikke har de pengene, og at vi heller ikke vet noe om dette.»
I det hun avsluttet, kom konstabelen inn med en sekk i hånden. Han holdt den foran dem begge og sa,
«Madam, hva er dette? Jeg så at du sprang ut av huset og gjemte denne i snøen, her er de, sekken med penger som ble borte, og den er merket $1,000!».
Det tok ikke lang tid før nyhetene gikk rundt i byen, og vekkelsesmøtene opphørte helt. Det som synet åpenbarte, i ble til virkelighet. Hiram og hans forlovede ble med gruppen av sabbatsholdere.
Ella Robinson
