Tre ord som uten tvil beskriver hva sann kristendom egentlig handler om. Problemet er bare at disse ordene ikke kan ta plassen til den mirakuløse erfaringen de beskriver. Ord er bare bokstaver plassert etter hverandre. En lett observerbar konsekvens av den falne naturens mange skavanker, er at vi kristne til stadighet fristes til å tro at ordene vi bruker er det de betyr. Om jeg sier at jeg elsker deg, eller at menigheten jeg er tilsluttet er en kjærlig menighet, er selvfølgelig ikke denne erklæringen et bevis eller en dokumentasjon på det jeg hevder. Beviset må finnes et helt annet sted enn i verbaliseringen.
Jeg husker ennå en kommentar til en medstudent etter en forelesning på et universitet i USA, hvor jeg tilbrakte noen år. Som en respons til teologen som hadde undervist, sa han til noen av oss i det vi var på vei ut fra auditoriet: «Teolog er han nok, men han har sannelig ikke Jesus i hjertet».
Foranledningen til den bastante uttalelsen var at læreren ved slutten av forelesningen avspiste en av studentenes spørsmål på en særdeles ufin måte. Det gjorde han ved ikke å skille mellom sak og person. Han tillot seg faktisk, på en hånlig måte, å dømme studentens forhold til Gud ved subjektivt å tolke en mening som han trodde lå til grunn for studentens spørsmål.
Jeg må innrømme at jeg der og da ikke reflekterte spesielt over min medstudents kvikke kommentar og evaluering av læreren, men i ettertid tenkte jeg tilbake til denne hendelsen i et forsøk på å forstå det kristne livets mange utfordringer.
Da var det faktisk ikke teologens beklagelige holdning jeg ble opptatt av. At denne Skriftlærdes spydighet selvfølgelig kommuniserte noe vesentlig om hans forhold til Kristus, er udiskutabelt, men det var faktisk min medstudents observasjon og opplevelse av den, som ble mitt fokus.
Jeg inviterer deg til å reflektere sammen md meg. Tenk deg en situasjon hvor du registrerer at jeg sliter i min relasjon til Frelseren. Det legger du merke til ved at min atferd, holdning, mentalitet og væremåte røper at Kristus for tiden ikke er Herre i mitt
sinn. Kanskje jeg gir igjen med samme mynt eller blir sur på grunn av din eller andres kommentar. Det kan også være at jeg velger å føle meg såret og at selvet mitt spretter opp i min respons, fordi jeg ikke finner meg i at noen baksnakker meg eller sier noe om meg som jeg vet ikke er sant.
Vel, du trekker din konklusjon på grunn av min væremåte og du registrerer berettiget at jeg har et problem med «den gamle Adam» og at Jesus nok står på utsiden av min hjertedør og banker. Ideen at Jesus er Herre inni meg samtidig med at selvet mitt styrer min respons, burde vi legge dødt. La oss fortsette tankeeksperimentet, ved å anta at du i skuffelse konfronterer meg på grunn av din helt korrekte observasjon. Kanskje du også, bare som en velmenende advarsel selvfølgelig, velger å tilby andre informasjonen om min lite flatterende relasjon til Kristus og at jeg derfor ikke kan defineres som en rett-troende.
Hva er det vi har å forholde oss til i en slik situasjon? For det første er det ganske klart at vi begge befinner oss i samme båt hva nærhet til vår kjære Frelser angår. Vi har begge valgt å la Jesus vente med å slippe til i våre liv. Hvordan kan jeg være så sikker på en slik konklusjon? Årsaken til det er at hvis Jesus hadde fått lov til å styre våre sinn fra innsiden, ville noe veldig synlig finne sted med oss begge på utsiden. Når han får være sjefen ved at vi begge vedvarende gjentar overgivelsen av oss selv til ham, og vedlikeholder den bevisste tillatelsen til at han ved sin Ånd skal styre tanker, holdninger ord og gjerninger, så gjør han faktisk det. Hans konkrete løfter i sitt Ord er ikke der for pynt, han holder det han lover.
For mitt vedkommende, ville det forårsake at andres sårende stikk eller baktalelse, ikke gjør at jeg begynner å surmule og lete etter måter å gjengjelde på. Baktalelsen og løgnene vil uten tvil gjøre meg trist, men mitt fokus ville ikke lenger være på hvor ille det er for meg å bli behandlet slik. Jeg slipper å «bite tennene sammen», og slite for å ha en riktig respons. Jeg ville fylles av et ønske om å hjelpe personene som demonstrerer denne måten å være på, slik at de kan få lyst til å slippe Jesus inn i sine hjerter. Hvordan kan jeg være så sikker på at det ville blitt resultatet? Fordi det er slik Jesus er, og hvis han bor (påvirker og har styringen) av mitt indre liv, så ville han være seg selv inni meg. Da vil hans tålmodighet, hans omsorg, hans ekte kjærlighet, hans medfølelse og godhet, bli det jeg kjenner på i mitt eget sinn. Det er visselig han som er og gjør det som uttrykkes i mine tanker, følelser og handlinger, men det er personen «jeg» som uttrykker det. Hvis jeg har Jesus i hjertet blir jeg en kanal for det han er. Da blir «stakkars meg» omgjort til «hva kan jeg gjøre for deg».
Men hva med din situasjon? La oss gå tilbake til begynnelsen av dette innlegget og igjen anta at jeg demonstrerer den væremåten som alt er nevnt. Jeg gir altså igjen med samme mynt, blir sur, føler meg såret, og gjør det klart at jeg ikke finner meg i å bli baksnakket eler tråkket på. Slik møter du meg, med Jesus boende i ditt hjerte. Alt det lite hyggelige jeg er, føler, sier og gjør legger du selvfølgelig merke til. Men nå er Jesus der i ditt liv og styrer din respons.
Hans mildhet, hans godhet, hans kjærlighet og hans ønske om å hjelpe meg til å åpne hjertedøren, synes å dominere dine tanker. Hjelp meg, kjære Frelser, ber du, til å være ditt redskap slik at denne min venn vil velge å overgi seg helt til deg. I din bønn fortsetter du å trygle om himmelens veiledning til å velge ord og fremgangsmåte, slik at Jesus igjen kan bli sluppet inn i mitt liv.
Tror du ikke at vi begge ville takle andres reduserte åndelighet på en meget spesiell måte hvis Jesus var på plass i våre hjerter? Tror du ikke også at andres feil og mangler og symptomer på at Jesus er fraværende, ville lede til en ganske annerledes respons, hvis Jesus ikke var på innsiden av våre liv?
For en stund siden snakket jeg med et menighetsmedlem som umiddelbart syntes å ha gitt opp alt. Vedkommende verken følte eller mente seg å ha et godt forhold til Gud der og da. Budskapet var at kristendommen ikke så ut til å fungere i praksis for noen. Enten de kalte seg liberale eller konservative eller midt imellom, var alle like opptatte av å pleie seg selv og sine ulike meninger og prioriteringer. Eksemplene sto i kø og demonstrerte at uselvisk kjærlighet, medmenneskelighet, omtanke, oppriktighet, trygg åpenhet, ekte omsorg og godhet var grundig fraværende. I stedet var svært synlig stolthet, stahet, selvhevdelse, fryktmotivert lukkethet, kranglebehov, teologisk krigføring, sjalusi og egotipping godt demonstrert. Vedkommende gjorde ingen forsøk på å tro seg annerledes eller bedre selv, men registrerte at den hjelp vi alle trenger for å kunne slippe Jesus helt inn, ikke kunne komme fra noen andre som bekjente kristennavnet.
Selv om ingen av oss kan tolke rett andres indre liv, har vel de fleste av oss lært såpass av livet at vi vet å legge merke til karakterfruktene. Min frustrerte venn kommenterte også at vanlige, normale verdslige mennesker, ofte oppførte seg betydelig mer omsorgsfullt, dannet og hjelpsomt enn mange som høylytt bekjenner kristennavet. Om påstanden er objektivt rett vites ikke, men personen jeg omtaler satt i hvert fall med solide erfaringer som fundament for sin observasjon.
Hva blir så konklusjonen? Det må være at den endringen som langt flere enn min omtalte medkristne lengtet etter, ikke kan verken etterlyses eller forventes fra andre. Det vi alle har et skrikende behov av, er ikke et kollektivt «et eller annet». Du finner det ikke på kristne møter eller i bøkenes mange ord og fraser. Heller ikke i de teologiske debattenes for eller imot den eller det. Løsningen kan heller ikke overføres fra en person til en annen. Oppskriften er hvor vi begynte, med Jesus i hjertet, som for mitt vedkommende bare kan begynne med min Jesus og mitt hjerte. Hvis jeg lar ham få lov til vedvarende å være Herre der, vil dine og andres ufullkommenheter bli møtt av Jesus i meg. Han forandrer seg ikke, står det i Bibelen, og vil fortsette å være seg selv også i mitt og ditt liv.
