Det er etter hvert blitt mange tilfeller av varsling som omtales i media. Det spenner fra «Meetoo» til påpeking av interne arbeidsforhold i bedrifter, etater eller organisasjoner. Hvis vold, overgrep eller økonomisk utnyttelse er tema, har som regel varslere lett adgang til offentligheten og vil ofte møte støtte og faglig assistanse.
Norske myndighetene har utarbeidet en rekke prosedyrer for berettiget varsling av kritikkverdige forhold. Det presiseres i regelverket at slik varsling ikke bare er lovlig men ønsket, og at den skal møtes av det som kalles et «godt og fungerende ytringsfrihetsklima». Myndighetene har også utarbeidet klare retningslinjer for vern mot gjengjeldelse og trakasserende mot-ytringer.
Med konseptet berettiget «ideologisk varsling», menes det å påpeke svik, usannhet, uakseptable holdninger og gale prioriteringer, som bryter med hensikten, oppgavene eller målet for et ideologisk tiltak. Dette området synes hittil å befinne seg under radaren for myndighetenes diverse lovbestemmelser.
Som eksempel kan vi tenke oss at en ideologisk organisasjon bekjentgjør et formål. For illustrasjonens skyld kan vi si at det er en forening som ønsker å være motvekt og opponent til en voksende nazistisk bevegelse. Basert på dette formålet velges navnet «antinazistisk forening» eller «forum», og det verves medlemmer som sympatiserer med det som er annonsert som organisasjonens hensikt. Tenk deg så at denne organisasjonen på et senere tidspunkt, skaffer seg ledere og talspersoner som begynner å forfekte de samme ideene som den opprinnelige organisasjonen søkte å bekjempe, slik at «nazistisk forum», etter denne endringen, ville vært en bedre betegnelse på tiltaket.
Med et slikt senario er det å anta at medlemmene eller sympatisørene har all grunn til å tro at bevegelsen de er tilsluttet, har sveket organisasjonens opprinnelige oppgave. Medlemmene vil naturlig nok ikke føle noen forpliktelse til å følge den nye ledelsen i de endrede holdningene eller prioriteringene.
Noen vil da komme med den opportune, ugjennomtenkte og lettvinte løsningen, at medlemmene som av samvittighetshensyn ikke vil eller kan fortsette å være sympatisører med den endrede ideologien, bare burde melde seg ut. Den rette etiske og moralske vurderingen er selvfølgelig at organisasjonen tilhører medlemmene som utgjør den, ingen andre. Uten medlemmer er det ingen forening, bare et navn. Disse medlemmene fortsetter å ha som formål det som var det opprinnelige og kommuniserte ideologiske innholdet. Medlemmene som ikke følger de nye lederne i den justerte ideologien, fortsetter å prioritere, arbeide for, ønske og fokusere på det uforandrede formålet. De må imidlertid forholde seg til at de nye lederne i dette tilfellet har kapret eller stjålet organisasjonen fra sine medlemmer og gitt den en annen kurs.
I stedet for å forlate organisasjonen de ønsker å støtte og arbeide for, vil de fortsette å tilhøre bevegelsen de på et tidspunkt valgte å bli medlemmer av. Det er uten tvil organisasjonens opprinnelige formål, hensikt og ideologi som har deres medlemskap. I dette tenkte tilfellet, er det den nye ledelsen, som har forlatt hensikten og formålet til den opprinnelige organisasjonen, medlemmene har ikke. Det er derfor de endringsvillige lederne som burde forlate organisasjonen, og eventuelt lansere en ny organisasjon, som har et formål samstemt med den endrede ideologien.
I ideologiske tiltak, synes ikke myndighetenes regelverk å ha noen praktisk betydning. Medlemmer som varsler om ledersvik mot bevegelsers opprinnelige hensikt, ved at noe helt annet blir søkt fremmet enn det som var fundamentet for organisasjonens opprettelse, har ingen av de samme rettigheter som er tilgjengelig i andre foretak.
I en økumenisk tid, ser vi at det ene kirkesamfunnet etter det andre, frasier seg prioriteringer, lære og trospunkter, som var en plattform i det budskapet de ble lansert eller reist opp for å formidle. De selger sin identitet for anerkjennelse og gode relasjoner til systemer som trekker vekk fra det de engang forkynte.
Medlemmer som egentlig ikke har en personlig teologisk overbevisning, men er tilfreds med å tilhøre et kirkesamfunn, hva det enn måtte velge å forfekte, vil trolig bli med på enhver endring som finner sted. De fungerer som ideologiske værhaner og bevarer si tilhørighet uavhengig av forkynnelsens innhold.
Den katolske kirkes er opphavet til og eier av den økumeniske prosessen. Kirken lanserte denne bevegelsen ene og alene for å bringe protestantiske «atskilte brødre» tilbake til «moderkirken». De har gjort et godt stykke arbeid og kan sole seg i resultatet. Det forkynnes i en rekke både protestantiske og katolske fora, at reformasjonen nå er avsluttet og avblåst.
Paven er nå ansett å være omtrent alle kristnes hellige far og leder for den globale kristenheten. Protestantiske kirkeledere valfarter til Roma for å hente råd og kunne hylle han som kalles Jesu Kristi vikar. Alle bibeltekstene som har noe helt annet å si om pavekirkens ideologi, struktur og lære, er ikke lenger å høre fra protestantiske talerstoler. Når ingen advarer mot åndelig forførelse, vil ingen være redde for å bli forførte.
Resultatet er at det forkynnes en annen Kristus, et annet evangelium og en annen ånd enn hva Jesus og apostlene lærte. Dette leder også til forkynnelse av en annen frelse, som ikke lenger er fra syndens skyld og dominans.
Vi etterlyser varslere som på en modig, ydmyk, klar, åpen og direkte måte, påpeker at ledere og pastorer i deres protestantiske menigheter, ikke lenger protesterer. Vi savner at flere har en så stor kjærlighet til sannheten, at de velger å være trofaste til det deres eget kirkesamfunn engang forkynte.
Både pinsebevegelsen, adventistene, baptistene og metodistene forkynte for noen år siden at pavesystemet representerte den frafalne falske ideologiske bevegelsen omtrent halvparten av Jesu Kristi Åpenbaring (også kalt Johannes åpenbaring) synliggjorde og advarte mot. Ingen av disse kirkesamfunnene vil i dag framvise en lignende kjærlighet til Bibelens sannheter. Hvor ble det av varslerne?
